yggdrasil

Mountaineering


smallmountain

Det var dette med fremtiden.

For ikke så lenge siden så jeg Neil Gaiman stå foran et stort rom full av uteksaminerte elever og snakke om fremtiden. Ikke egentlig, da, men på Youtube. Han fortalte om det å skulle bli forfatter. Det er jo lett å bli distrahert og desperat og usikker når man holder på med noe som kanskje ikke høres ut som den mest realistiske planen i verden, og spesielt når man skal ta uoversiktlige, vanskelige valg. Gaimans metode var å se for seg et fjell. På toppen av det fjellet er det menneske som du ønsker å bli. Forfatter, kunstner, rik, revisor, jazzsaksofonist, gal kattedame, eller kanskje all of the above. Uansett. Det er dit du vil. Ved alle valg som melder seg, alle jobber og oppdrag og spørsmål, er det bare å spørre seg om dette leder opp, eller ned.

Han fikk det til å høres så lett ut.

Jeg var forbanna i flere timer etterpå.

Likevel har dette fjellet satt seg fast i hodet mitt. Det manifesterte seg i form av bildet over, som nå henger over skrivebordet mitt.

Er jeg i ferd med å bli Pålo Kålo??

Soundtrack til dette innlegget: Ergo – Mountaineering



Gørr kjedelig mas om trær


Hvis det finnes folk som leser denne bloggen regelmessig, så har de kanskje fått med seg at jeg er over gjennomsnittlig glad i trær. Rart kanskje, men sånn er det. Hvis det finnes folk blant disse hypotetiske lesere som har lest litt norrøn mytologi så vet de dessuten at jeg har kalt opp denne bloggen etter selve Verdenstreet i det norrøne universet – Yggdrasil, eller “Odins hest” som navnet sannsynligvis betyr.

Det burde da være det morsomste noensinne å skrive eksamensoppgave om dette, Yggdrasil altså? Det trodde i hvert fall jeg. Finne ut mer om noe jeg er interessert i, skrive om det, lete frem svar på spørsmål…

…og kanskje det er dér det gikk galt. For det første finner jeg jo ikke et svar på et eneste spørsmål her uten å vikle det inn i et tjukkt lag av kanskje, sannsynligvis, muligens, kan også leses som. Sånn er det nå engang å jobbe med et tema som baserer seg på få, gåtefulle og upålitelige kilder. Men for det andre vil jeg jo skrive om dette. Men ikke sånn. Altså, ærlig talt! Her har vi altså et ufattelig stort tre, så stort at det har røtter i en mørk og dyster underverden, og greiner som omspanner hele firmamentet. (Ikke uventet har de norrøne gudene valgt seg dette noe markante landemerket for å holde allmøte.) Treet blir befolket av onde udyr som spiser på det for å ødelegge: underverdenen kryr av slanger og ormer, som gnager på røttene; fire hjorter spiser seg mette på løvet. En ørn sitter i toppen av treet, minding his own business. Og det hele skjelver i avventning av verdens undergang: Ragnarok, hvor verden skal synke ned i havet som en kule av flammer.

Altså, alt i dette stoffet roper jo om en litt mer… poetisk behandling. Plutselig skjønner jeg hvorfor det er skrevet haugevis av (akademisk sett helt ubrukelige) tekster med gjendiktninger av dette dramaet (også av undertegnede beskrevet som “crap på internett”. Beklager). Altså, her sitter man og ser for seg ting som et kosmisk kjempetre, gåtefulle skadedyr og en kamp mellom gode og onde makter. Og man ender opp med å skrive om vertikale aksestrukturer, mulige lesemåter og binære motsetningspar. Eller gørr kjedelig mas om trær, om du vil.

Av en eller annen grunn tror jeg dette er et problem som aldri hadde oppstått om jeg hadde valgt, si, samfunnsøkonomi. Men da hadde jeg nok hatt andre problemer.



Misunnelse


Jeg er så rasende misunnelig for tiden. Eller er det sjalu det heter? Jeg vet ikke hva som er det riktige ordet. Og det er nettopp der problemet ligger. Jeg vet ikke lenger hva som er de riktige ordene. En gang i tida visste jeg det, i hvert fall ganske ofte. Men så klarte jeg faen meg å flytte til et annet sted, hvor de snakker et annet språk – og på dette språket klarer jeg ikke å skrive. Jeg finner ikke ordene og ordene finner ikke meg. Vi har visst glemt å sende flyttemelding.

I stedet for å gjøre noe fornuftig med dette, for eksempel finne meg en annen hobby, flytte tilbake dit jeg kommer fra, eller rett og slett øve meg på å skrive til fillene fyker, sitter jeg og leser dagen lang og er nær ved å sprekke av misunnelse. Hva leser jeg? Knausgård, selvfølgelig. For i tillegg til en frustrert gnom av en mislykket skribent, er jeg tydeligvis også en som kaster meg på alskens trender. Ikke for det, Knausgård-bøkene er fantastisk bra. Et sted i den første boka jeg leste siterer han en venn som deler min misunnelse. Kompisen mener at han (Knausgård altså) lett kunne fylle tredve sider med en beskrivelse av en dobesøk om han så hadde lyst, uten at det ville bli kjedelig. Den følelsen deler jeg etter å ha lest #1 og #2 i Min Kamp, en romanserie eller roman i seks deler, jeg vet da pokker hva det er. Det virker som om forfatteren ikke trenger stoff. Han bare tar en liten bit av livet sitt, noe veldig dagligdags og kjedelig, la oss si en frokostscene, puster på det og vips så sitter det tusenvis av folk og leser som besatt om Karl Ove Knausgård som drikker kaffe til frokost selv om han egentlig foretrekker te, og vil ha mer! mer! mer! av nettopp dette. Setningene flyter og trekker med leseren (meg) i et avhengighetsskapende rytme, som merkelig nok bare blir langdryg når det er samtaler som beskrives. Men nok om det.

I den nederlandskspråklige delen av livet mitt er språket lekende lett. Det er et tøyelig, men høyst konkret stoff som kan tvinnes rundt en finger, strekkes ut og krympes og bøyes i alle retninger, krydres med ord og begreper fra andre epoker og andre stilarter. Det er noe som leder sitt eget liv, som går på klang og rytme, form og assosiasjoner, henvisninger og sitater, fordreininger, speilinger, variasjoner på et tema. Det kan både nytes for sin egen del eller brukes som et instrument. Litt før jul var jeg i Nederland og møtte Anne, en venninne fra universitetet hvor vi studerte, nettopp, nederlandsk. De to dagene vi hang sammen kjente jeg hvor mye jeg har savnet det å kunne snakke sammen som bare vi gjør, å lage noe sammen ved å improvisere på hverandres temaer og veve sammen trådene. Lekende lett.

Sånn var det naturligvis ikke helt når jeg skrev på nederlandsk, skriving har alltid vært noe som krever tid, konsentrasjon, fokus. Likevel var det noe jeg kunne. Når jeg fikk kritikk, handlet det nesten alltid om at det manglet et eller annet på innholdssiden, ikke i skrivestilen. Jeg regner med at de fleste vil synes det er viktigere å ha noe å melde enn å skrive “pent”, men gud som jeg savner den følelsen å bare la pennen leve sitt eget liv og skrive f. eks. en råvittig anmeldelse av en ikke så veldig vittig bok. Så det er kanskje også meg selv som jeg er misunnelig på, slår det meg nå. Den delen av meg som kan skrive på et språk som dessverre ikke har så mye sammenheng med det meste jeg gjør nå, og som en god del av vennene mine ikke kan forstå. Det er en ganske så dum situasjon å være sjalu på en tidligere versjon av selv selv. Men det er kanskje ikke så dumt å skrive om den. For jeg vet jo egentlig at det er øvelse som skal til, øvelse øvelse øvelse (og dette skal jeg komme tilbake til når jeg skriver om temaet Latskap). Hvis jeg til slutt ender opp med bare å være misunnelig på Knausgård har jeg gode grunner til å være ganske fornøyd.



Rett før


rettfoer

Det er rett før man skal gå opp til 3 stk. eksamen. Eller rett før man skal flytte. Også rett før man skal skrive kontrakt med den jobben som har hengt i løse lufta i en evighet nå, eller evt. før man må innse at det blir på tide å lete etter noe annet. Det er rett etter man har skrevet enda en mail og har mast, og dermed en stund til man kan mase igjen. Helst hadde man ikke mast i det hele tatt, men det er altså denne evinnelige ventetida som gjør tankene urolige, og fingrene, og som gjør at man ikke klarer å styre tankene sine inn i riktig spor igjen. Fingrene klør etter å lage ting, etter å skrive, etter å bestille billetter til Parisberlinjapanislandusa, men det er altså rett før man vet om man overhodet har penger og hvor mange, eller tid, hvor mye og når da. Det er stillheten før stormen, og det eneste man er sikker på er at man ikke har lyst å gjøre det man må: å forberede seg. Man har egentlig mye mer lyst til f. eks. å høre på hard og vrang musikk, anlegge en rar sveis og ta på seg en fin kjole, male en vegg, gå en lang tur, eller tegne portrettet av folk som ser sånn ut:

hatt bergen



Growing pains


Dette er høsten som tilbringes i lesesaler som fylles med folk som leder parallelle liv, som leser andre bøker, i et annet tempo og med et annet mål, men leser like fullt ved siden av, og av og til tar man seg i å føle seg som del av noe større, om ikke nødvendigvis bedre, enn en selv.

Dette er høsten hvor man er 25 år, har sluttet å være ung og lovende men kanskje får lov til å være bare lovende, bare litt til, lovende kan man vel være til fylte tredve år? – dog ikke ung og i hvert fall ikke dum – og ikke lenge heller – for når man kommer dit, så skal man vite hva man vil og hvem man er, har man hørt fra folk som burde vite slikt.

I denne høsten blir man gjentatte ganger syk, får hodet fylt av regn og drit og alt det andre man har sittende fast under fotsålene når man har tråkket ute i våt løv, alt det som gjør at nordmennene tar av seg skoene før de går inn i et fremmed, eller sitt eget hjem.

Plutselig en kveld klarer man ikke å sove før man har husket nøyaktig alle rom og korridorer i alle skoler man har vært på. Man klarer ikke stå opp fordi man drømmer novellesamlinger som hadde blitt skrevet ned, hvis bare man hadde vært litt mer enn bare ung og lovende. Hvis man hadde vært noe. Man får seg tatovering, krangler med andres og sin egen mor, leser kulturkritikk og barnebøker om hverandre, ser bra folk gjøre nye og spennende ting, lærer seg et utdødd språk, baker brød og lurer på hva i huleste svarteste helvete man egentlig tror man holder på med.

Dette er høsten som på ingen måte skiller seg fra andre høster, trærne skrapes tomme, grønn blir gul blir brun, himmelen er klar og kald og man begynner å tenke på lue. I tillegg begynner man å tenke at nå er det jammen på tide å skjerpe seg litt. Nok ord og drømmer og debatt for denne gangen. Nå er det snart på tide å gå ut og bli noe.

Bloom by Sam Spencer
Bilde: Sam Spencer, “Bloom” at the Wapping Project, via fffound.