yggdrasil

Tankevandring, tresavn.


Første gang jeg var på Island, mai 2009, dro vi til Reykholt for å besøke Snorrastofa. Det ligger litt nord for Reykjavik, mellom dampende kilder og lave, bølgende åskammer. Mens vi var der fikk jeg en lei beskjed som jeg der og da ikke kunne gjøre så mye med, bortsett fra å gå en tur i det merkelig stille landskapet. Det var da jeg følte Island på kroppen for første gang. Stillheten. Tomheten. Hvor vidt og stort det var under himmelen.

Samme kveld og noen øl senere kom jeg i snakk med en merkelig kar, Rune Flaten, som drev med mytologi og musikk. Han sang i det obskure bandet Origami Arktika som jeg såvidt hadde hørt om, og der og da booket jeg dem til Rock am Sogn-festivalen senere i sommer, mest basert på Runes synging i badestampen. Jeg så dem på Musikkens dag noen uker etterpå og skjønte at jeg hadde gjort et kupp. Det var også første gang jeg så et tre brukt som et instrument.

Snorristofa, mai 2009

Snorristofa, mai 2009

Igjen en god stund seinere så jeg dem spille på håpløst uegnede the Villa i Oslo, midt i en litt kaotisk periode i mitt liv. Den gangen hadde de med seg et ordentlig bjørketre som instrument, og kvelden endte med at jeg tok med treet hjem til å pynte opp rommet jeg akkurat hadde flyttet inn i. Det er ikke umulig at det var noe alkohol i bildet da den beslutningen ble tatt, men fint var det likevel. Rommet mitt var finest i den perioden jeg hadde et hustre, det er klart.

Trerom, romtre

Trerom, romtre

Siden den første konserten har musikken og framførelsen til Origami Arktika satt seg i kroppen på et vis. Det er vanskelig å forklare. Jeg eier en CD men spiller den så å si aldri, de er ikke på noen spillelister og jeg går i månedsvis uten å tenke på dem i det hele tatt – og siden de er Oslos mest obskure band får man heller sjeldent livstegn. Men så plutselig er det noe som trigger, og plutselig er alt jeg kan tenke på er at jeg MÅ høre trelåta (jeg har aldri helt klart å finne ut hva den heter på ordentlig) eller en låt som “Den sorgfulle sjømannen”. Live. Nå. Det funker selvfølgelig litt dårlig – OA spiller ikke ofte live og for eksempel i dette øyeblikket er jeg langt borte uansett. Så man kan skjønne min begeistring da jeg fant en låt på Youtube – fra selveste Musikkens Dag-konserten jeg var på. Det er ikke sikkert man får noe ut av videoen hvis man ikke har noe forhold til bandet fra før av – lyden er ikke fantastisk og man får ikke helt med seg hvordan låta bygges opp fra bunn av. Men likevel. Her i det altfor treløse Island på en novemberkveld ble jeg veldig glad av dette, i hvert fall. Og melankolsk, for er det en sinnstemning man faller lett for på en mørk novemberkveld så er det jo den. Men mest glad, tror jeg. Om altfor kort tid tar jeg farvel med Island for denne gangen, om alfor lenge skal jeg gå en tur i skogen ved Sognsvann. Gleder meg.

traer



I den islandske skogen


Ja, det er bare å begynne å le, for alle vet vel at det ikke finnes trær på Island…? Eller det var i hvert fall det jeg fikk høre veldig ofte da jeg skulle hit. Det var jo forsåvidt grunn til panikk, for de som har lest denne bloggen før har vel oppdaget at jeg er over gjennomsnittet glad i trær. Men heldigvis var ikke ryktene sanne. Hvis du vil, finner du trær også her. Reykjavik har til og med en liten skogkledd ås og dit gikk jeg i dag, fordi det var så fint vær.
Det er ikke så langt fra der jeg bor, men fordi det ligger en flyplass midt imellom måtte jeg følge en lang sti langs vannkanten først. Ikke at det gjør noe i det været.

Små hus står igjen etter fiskerne.

Små hus står igjen etter fiskerne.

Svart lavastrand.

Svart lavastrand.

Forbi noen snasne biler...

Forbi noen snasne biler

SÅ fint vær var det faktisk

SÅ fint vær var det faktisk

Og forbi dette fine stedet, hvor jeg fikk lyst til å sette meg og lese litt.

Forbi dette fine stedet, hvor jeg fikk lyst til å sette meg og lese litt.

Så var det altså inn i “skogen!” Den minte egentlig mest på om når du er liten og leker i buskene, og de er akkurat litt høyere enn du er, sånn at du får følelsen av å være omringet av greiner og løv overalt. Også er det små hemmelighetsfulle stier overalt, og du må bøye deg ned for å gå inn og oppdage noe. Jeg ble rent nostalgisk av det. Med andre ord var dette faktisk en real eventyrskog!

Eventyrskogen!

Eventyrskogen!

Skogen er fin.

Skogen er fin.


Hvem får ikke lyst til å gå inn her og leke?

Hvem får ikke lyst til å gå inn her og leke?

Og fordi dette er Island er det helt vanlig at jorda slipper ut litt damp, randomly.

Og fordi dette er Island er det helt vanlig at jorda slipper ut litt damp, randomly.

Utsikt fra åsen: bydelen min (Vesturbær), med fjern vulkan i bakgrunnen!

Utsikt fra åsen: bydelen min (Vesturbær), med fjern vulkan i bakgrunnen!

På toppen står Perlan, en, hva skal man si, puppformet glasskuppel som huser et sagamuseum og den obligatoriske dyre restauranten med panoramautsikt. Jeg droppa sagamuseet (som så ut som om det var mest moro for barn og busser med turister) og gikk ned den andre veien. Der møtte jeg disse:

Disse to møtte jeg på vei ned.



Gørr kjedelig mas om trær


Hvis det finnes folk som leser denne bloggen regelmessig, så har de kanskje fått med seg at jeg er over gjennomsnittlig glad i trær. Rart kanskje, men sånn er det. Hvis det finnes folk blant disse hypotetiske lesere som har lest litt norrøn mytologi så vet de dessuten at jeg har kalt opp denne bloggen etter selve Verdenstreet i det norrøne universet – Yggdrasil, eller “Odins hest” som navnet sannsynligvis betyr.

Det burde da være det morsomste noensinne å skrive eksamensoppgave om dette, Yggdrasil altså? Det trodde i hvert fall jeg. Finne ut mer om noe jeg er interessert i, skrive om det, lete frem svar på spørsmål…

…og kanskje det er dér det gikk galt. For det første finner jeg jo ikke et svar på et eneste spørsmål her uten å vikle det inn i et tjukkt lag av kanskje, sannsynligvis, muligens, kan også leses som. Sånn er det nå engang å jobbe med et tema som baserer seg på få, gåtefulle og upålitelige kilder. Men for det andre vil jeg jo skrive om dette. Men ikke sånn. Altså, ærlig talt! Her har vi altså et ufattelig stort tre, så stort at det har røtter i en mørk og dyster underverden, og greiner som omspanner hele firmamentet. (Ikke uventet har de norrøne gudene valgt seg dette noe markante landemerket for å holde allmøte.) Treet blir befolket av onde udyr som spiser på det for å ødelegge: underverdenen kryr av slanger og ormer, som gnager på røttene; fire hjorter spiser seg mette på løvet. En ørn sitter i toppen av treet, minding his own business. Og det hele skjelver i avventning av verdens undergang: Ragnarok, hvor verden skal synke ned i havet som en kule av flammer.

Altså, alt i dette stoffet roper jo om en litt mer… poetisk behandling. Plutselig skjønner jeg hvorfor det er skrevet haugevis av (akademisk sett helt ubrukelige) tekster med gjendiktninger av dette dramaet (også av undertegnede beskrevet som “crap på internett”. Beklager). Altså, her sitter man og ser for seg ting som et kosmisk kjempetre, gåtefulle skadedyr og en kamp mellom gode og onde makter. Og man ender opp med å skrive om vertikale aksestrukturer, mulige lesemåter og binære motsetningspar. Eller gørr kjedelig mas om trær, om du vil.

Av en eller annen grunn tror jeg dette er et problem som aldri hadde oppstått om jeg hadde valgt, si, samfunnsøkonomi. Men da hadde jeg nok hatt andre problemer.



Ungkarsfestivalen/ Vrijgezellenfestival


Illustrasjon for studentprosjekt (Jens Gundersen/Anders Holm) på Westerdals School of Communication



Hjorteskog/Hertenbos


Hjorteskog

Linoleumstrykk på tegneblokk

linoleumstrykk på tynn kinapapir

På tynn kinapapir



Tre #2


Panzerpappa


panzerpappaplakat

panzerpappaplakat



Bjørkeskog


(Berkenbos)



Tre #1


(Boom #1)


Stort tre/grønt tre/sebratre/tre som er (som) noen



It’s lonely at the top