yggdrasil

Vår tralala


Mars er en luring. Helt fra første gang sola skinner inn i vinduet i mars er det vår i hodet mitt. Nå er det bare å bli kvitt den snøen, og det litt kjapt. På vei opp åsen på St. Hanshaugen er det så varmt i sola at jeg må kneppe opp jakka og kaste skjerfet. Grønne flekker dukker opp i parken. I veikantene stinker det av oppvarma hundebæsj. Folk finner frem solbrillene sine og hundene sine og barna sine og går ut, på fortauene som viser litt hud under lag på lag med snø og is som de har hatt på seg hele vinteren.

For første gang bor jeg i en by, i byen. Jeg går rundt med halvhjerta planer og har ingen hastverk, går bare rundt og rundt og slår inn ikke tidligere utprøvde veier, jeg kjenner hvordan veiene setter seg inn i føttene mine og hvordan Oslo omsider har begynt å bli min by. Midt på en dag som burde vært brukt på lesning stikker jeg ut, skal på utstilling men finner ikke galleriet, ser på båtene i havna i stedet og på operaen som ligger fortøyd ved kanten som en annen danskebåt. På Kiellands plass står det en kvinne i lilla klær og danser rundt og rundt, armene hevet og øynene igjen, kanskje det er en vårdans, kanskje hun tror at snøen kommer til å smelte under hennes føtter der hun står.

vår

(Bildet er fra Paris)

Jeg skriver en søknad og prøver å formulere hva det er jeg driver med for tiden, og tenker at jeg lærer meg å skrive, for andre gang, og at det egentlig er det som opptar mest av tankene mine for tiden. I mars har jeg skrevet en artikkel til et tidsskrift, det er en fjasete liten sak, ingenting å skryte av, men den er min og den kommer på trykk, og det pleide jo å være min greie, for hva? fem år siden, snart. Jeg har skrevet en oppgave, og noen bloggposter, noen uferdige ting til bloggen og til ymse andre prosjekter, og jeg merker at ordene begynner å komme raskere og mer målrettet. Hjemme skriver jeg og på kafé, på biblioteket og til og med på trikken. Det er ikke så gærnt, det her, fikk jeg høre første gang jeg hadde skrevet noe på norsk, og fått vår venn norsklæreren til å lese over, men du må lære deg å dele setningene dine i to. Eller tre. Vi nordmenn liker ikke kommaer. Det er, har jeg skjønt etter hvert, sånn halvveis sant. Det er bare ikke så lett å finne ut hvor kommaene skal. Men jeg tror jeg begynner å skjønne det, litt etter litt. (Ingenting av dette havnet i jobbsøknaden, såklart.)

Anyway, vår: jeg løfter hodet og ser en grå himmel over Bjerregaardsgate, naboen over ser noe voldelig på sin absurd store flatskjerm-TV, naboen skrått under har satt en globus i vinduet, jeg har kalde hender. Jeg stikker nå, og blir borte til etter påske, og planen er da altså at snøen er borte, OK? Heretter ønsker jeg meg bare grønne skoger og tørr asfalt og sol på huden. Bare sånn at det er notert.

vår2



En dag


En dag kan begynne med grå, kald regn utenfor vinduet. Det er kaldt i leiligheten, og man har vondt i magen og i hodet, i bihulene som legen påstår at det ikke er noe galt med, mon tro om jeg blir en sånn gammel kjerring som kan si at det er lavtrykk i været når kroppen gir beskjed? I kalenderen venter en oppgave som ikke har tenkt å skrive seg selv og et kjedelig møte seinere på dagen. Baksmell på skatten, som ganske nøyaktig spiser opp et sommerfond man har lagt opp, sånn at den (riktignok ganske optimistisk tenkte) bohemsommeren uten fast jobb forblir en drøm. Regn ute, glemt paraply, innom steder som ikke ligger på veien for å ordne opp etter seg selv.

Så kan det snu. Man kan dra på kafé, for eksempel hyggelige Ryes på Grünerløkka, som er merkelig tomt på dagtid til tross for at de har milkshakes, 50-tallsmusikk og gratis påfyll på kaffen. Man kan sette opp kafékontor som består av haugevis av bøker, en hvit liten laptop og en søt kaffekopp med blomster på (Hilde fikk en med Nordea-logo, men det er nå så). Ettermiddagen kan fylles med en akkurat riktig blanding av mat, kaffe, oppgaveskriving og fjas. Og før man vet om det går man hjemover på kvelden, det har blitt oppholdsvær og det er som om hodet har klarnet også, møtet er unnagjort og kvelden er fri, man løfter hodet for å fange de seine, late solstrålene. På det ene øret er det Yo La Tengo som spiller i akkurat den samme rytmen som det er lettest å gå i, den andre øreproppen har man tatt ut for å høre på en fugl som proklamerer at det er vår, helt sant, vår, og Oslo er vakker denne kvelden i mars og man er fylt av plutselig tiltakslyst og skriver utkast på søknader i hodet sitt, på en jobb man garantert ikke får, men som er moro bare å søke på. Det blir bra til slutt, dette.



Latskap


Når jeg ikke har blogget på en hel måned, til tross for nyoppstartet skriveprosjekt og så videre, så er det vel ikke upassende å skrive et innlegg om latskap.

Jeg er lat, ikke bare litt, men veldig lat. Eller, mer spesifikt, det er en del av meg som er lat. Hjernen min er det i hvert fall ikke. Der bobler det opp ting hele tida. Noen ganger i form av bilder, planer eller prosjekter, men oftest som tekst. Jeg har en kommentarstemme i hodet mitt hele tida, og ikke for å skryte, men den er ofte fantastisk tørrvittig, smart og full av språklige finurligheter. Problemet er bare at jeg ikke får det ut. Når hjernen kjører på som verst er det ikke snakk om at man klarer å følge med med penn eller tastatur (jeg lærte aldri touch-metoden). Dessuten så kommer disse potensielt briljante monologer gjerne når jeg står i dusjen, sykler nedover Ullevålsveien eller spiser taco med begge hender. En litt dårlig avtale mellom hjernen min og resten av meg, med andre ord. Men greit nok, det er jo bare å huske det viktigste, så fort jeg har tid skal jeg jo få skrevet ned dette og gud så morsomt det blir! Jeg hopper opp og ned av glede innvendig mens jeg utålmodig venter på at jeg har tid, repeterer de viktigste poengene, skriver ned stikkord, har hele avsnitt fiks ferdig i hodet – det er virkelig bare å skrive det ned nå…

Bare?

For det er her det går galt. Jeg kan gå rundt hele dagen og tenke at jeg endelig kan skrive den artikkelen når jeg kommer hjem. Men hva gjør jeg når jeg kommer hjem? Skrur på pc-en, åpner et tomt tekstdokument. Klikker vekk dokumentet og surfer på nettet. Leser avisa. Rydder kanskje litt. Tenker en hel del på at nå burde jeg da kanskje sette i gang? Tenker at jeg vil slappe av litt først. Ser på TV-serier på pc-en. Oppdaterer ymse nettsider uten egentlig håp om at det har skjedd noe veldig spennende siden sist. Det har hendt at jeg har lest pensum framfor å benytte meg av min frie kveld. Før man vet om det er klokka blitt 01:38 eller et annet ubrukelig tidspunkt. Kvelden er borte og ingen vet hvor den har blitt av, lange leteaksjoner og lapper opphengt i nabolaget gir ingen resultat. Brått får jeg lyst til å begynne likevel, men klokka er jo 01:41, kjæresten har lagt seg og det er sikkert mye koseligere i senga enn ved skrivebordet, og det hele ender opp med noen korte stikkord i tekstdokumentet som har vært åpent helt fra jeg startet opp pc-en, før jeg kaster inn håndkleet. Uansett hvor mye jeg brenner for en idé er det ofte som all kreativitet fordamper når jeg endelig har anledning til å gjøre noe med det. Men er dette latskap? Åndelig prestasjonsangst? Er jeg overarbeidet? Underarbeidet? Burde jeg hatt en streng mentor som gir meg tidsfrister og krav? Koble ut internett? Tips mottas med takk.

Hva bloggen angår, så sitter jeg jo på en ti-tolv tekster som er så godt som skrevet ferdig, de er smarte og morsomme og poetiske, og de kommer snart altså. Må bare få skrevet dem ned først.



Misunnelse


Jeg er så rasende misunnelig for tiden. Eller er det sjalu det heter? Jeg vet ikke hva som er det riktige ordet. Og det er nettopp der problemet ligger. Jeg vet ikke lenger hva som er de riktige ordene. En gang i tida visste jeg det, i hvert fall ganske ofte. Men så klarte jeg faen meg å flytte til et annet sted, hvor de snakker et annet språk – og på dette språket klarer jeg ikke å skrive. Jeg finner ikke ordene og ordene finner ikke meg. Vi har visst glemt å sende flyttemelding.

I stedet for å gjøre noe fornuftig med dette, for eksempel finne meg en annen hobby, flytte tilbake dit jeg kommer fra, eller rett og slett øve meg på å skrive til fillene fyker, sitter jeg og leser dagen lang og er nær ved å sprekke av misunnelse. Hva leser jeg? Knausgård, selvfølgelig. For i tillegg til en frustrert gnom av en mislykket skribent, er jeg tydeligvis også en som kaster meg på alskens trender. Ikke for det, Knausgård-bøkene er fantastisk bra. Et sted i den første boka jeg leste siterer han en venn som deler min misunnelse. Kompisen mener at han (Knausgård altså) lett kunne fylle tredve sider med en beskrivelse av en dobesøk om han så hadde lyst, uten at det ville bli kjedelig. Den følelsen deler jeg etter å ha lest #1 og #2 i Min Kamp, en romanserie eller roman i seks deler, jeg vet da pokker hva det er. Det virker som om forfatteren ikke trenger stoff. Han bare tar en liten bit av livet sitt, noe veldig dagligdags og kjedelig, la oss si en frokostscene, puster på det og vips så sitter det tusenvis av folk og leser som besatt om Karl Ove Knausgård som drikker kaffe til frokost selv om han egentlig foretrekker te, og vil ha mer! mer! mer! av nettopp dette. Setningene flyter og trekker med leseren (meg) i et avhengighetsskapende rytme, som merkelig nok bare blir langdryg når det er samtaler som beskrives. Men nok om det.

I den nederlandskspråklige delen av livet mitt er språket lekende lett. Det er et tøyelig, men høyst konkret stoff som kan tvinnes rundt en finger, strekkes ut og krympes og bøyes i alle retninger, krydres med ord og begreper fra andre epoker og andre stilarter. Det er noe som leder sitt eget liv, som går på klang og rytme, form og assosiasjoner, henvisninger og sitater, fordreininger, speilinger, variasjoner på et tema. Det kan både nytes for sin egen del eller brukes som et instrument. Litt før jul var jeg i Nederland og møtte Anne, en venninne fra universitetet hvor vi studerte, nettopp, nederlandsk. De to dagene vi hang sammen kjente jeg hvor mye jeg har savnet det å kunne snakke sammen som bare vi gjør, å lage noe sammen ved å improvisere på hverandres temaer og veve sammen trådene. Lekende lett.

Sånn var det naturligvis ikke helt når jeg skrev på nederlandsk, skriving har alltid vært noe som krever tid, konsentrasjon, fokus. Likevel var det noe jeg kunne. Når jeg fikk kritikk, handlet det nesten alltid om at det manglet et eller annet på innholdssiden, ikke i skrivestilen. Jeg regner med at de fleste vil synes det er viktigere å ha noe å melde enn å skrive “pent”, men gud som jeg savner den følelsen å bare la pennen leve sitt eget liv og skrive f. eks. en råvittig anmeldelse av en ikke så veldig vittig bok. Så det er kanskje også meg selv som jeg er misunnelig på, slår det meg nå. Den delen av meg som kan skrive på et språk som dessverre ikke har så mye sammenheng med det meste jeg gjør nå, og som en god del av vennene mine ikke kan forstå. Det er en ganske så dum situasjon å være sjalu på en tidligere versjon av selv selv. Men det er kanskje ikke så dumt å skrive om den. For jeg vet jo egentlig at det er øvelse som skal til, øvelse øvelse øvelse (og dette skal jeg komme tilbake til når jeg skriver om temaet Latskap). Hvis jeg til slutt ender opp med bare å være misunnelig på Knausgård har jeg gode grunner til å være ganske fornøyd.



Skriveskolen


Dette er nok en blogg. En rimelig kjedelig en sådan, regner jeg med, for de fleste. Selv har jeg tenkt å bruke den litt som min private skriveskole i perioden som kommer. Jeg kommer til å gi meg selv små oppgaver som på en eller annen måte skal utføres her. Og fordi det aldri slår feil å være litt pretensiøs, setter jeg friskt i gang med en Kristoffer Schau: prosjekt #1 er å skrive bloggtekster basert på de syv dødssynder.

Nå er det ikke sånn at jeg har et spesielt forhold til disse dødssynder, ikke mer enn et gjennomsnittlig ikke-religiøst menneske i alle fall. For å være helt ærlig, jeg måtte google i sted for å dobbeltsjekke at jeg hadde alle syv på plass. I teori kunne jeg like godt ha skrevet om de sju dverger i eventyret eller de sju dager i uka. Men nå har det seg slik med denne skriveskolen at jeg akkurat har begynt på den, og jeg tenkte å sette i gang “klassen” med noe alle, altså til og med jeg, sannsynligvis kan si noe om. Dette gjelder ikke nødvendigvis utlevering av mine egne følelser – men det kan bli det. Det kan bli fantasi, tankespinn eller skittenrealisme. Vi får se, prosjektet er ikke særlig gjennomtenkt. Noe jeg muligens kommer tilbake til når jeg skal skrive teksten om Hovmod. Men vi får sette i gang med den første følelsen jeg kom på, da jeg sto og fant på prosjektet i dusjen: Misunnelse.



Boka


I år har jeg bare ett nyttårsforsett. Til gjengjeld har jeg begynt med det allerede 30. desember. I 2010 skal jeg ha en bok igjen. Boka er ikke en roman, eller en pensumbok i veska, selv om den sikkert kommer til å ligge ved siden av slike ganske mange ganger. Den er for tiden tom, og skal fylles med tekst og bilde, det er ideen.

Da jeg gikk på barneskolen utnyttet jeg det godtroende montessorisystemet til å skrive og tegne stort sett hele tida. Siden jeg nå en gang var en liten hestejente, skrev jeg fortellinger om jenter og hester som jeg laget illustrasjoner til. Siden jeg nå en gang ikke er en liten hestejente lenger må den nye boka inneholde noe annet. Plutselige innfall og ville fylletanker skal noteres side om side med bilder som dukker opp etter en drøm, skisser til plakater og trykk, lister på årets beste titler på fiktive plater med fiktive band og sitater av mine venner, som har det med å si drøye, morsomme og noen ganger til og med fornuftige ting.

boka3

Denne boka for eksempel, lagde jeg i vår 2006, da jeg bl. a. flyttet til Norge, møtte folk fra USA, Canada, Spania og Tyskland, var på fester på svette kjøkken på Sogn, begynte på Radio Nova, prøvde å tegne Norge mens jeg satt på toget til Trondheim, var på “ferie” i Nederland, fikk et forhold til Bob Dylan og Leonard Cohen på et annet kjøkken på Sogn, ble betatt av folk, fikk litteratur- og musikktips, hadde intervjuer med musikere i band jeg beundret, og lærte meg norsk. Alt dette åpner seg i et øyeblikk når jeg åpner boka.

Det handler ikke så mye om at jeg gjorde så mye mer morsomt i 2006 enn i 2009, men det handler om å lage en fortelling ut av det, har jeg skjønt, ikke til noen spesielt men mest til meg selv. Jeg husker ikke så mye av bestemte hendelser i februar 2009 , men jeg vet at i 2006 var jeg på en fest hvor vi så den dårlige sci-fi-filmen Gattaca på noen sitt rom og Tom fra England sa at “is this supposed to be the future? It looks like Norway!” og så fort jeg leser sitatet, er jeg tilbake på den kvelden og husker folka og stemningen og hele opplegget. Det var i grunn ikke så mye spesielt med den kvelden. Men det var det, likevel. Det er det som er det magiske trikset Jo lenger tid som går, jo mer mytisk blir fortellingene i boka.

boka4

Dette blir årets (første) bok. Den er foreløpig tom. Men i kveld skal den være med på byen. Kanskje en helt vanlig kveld plutselig blir mytisk igjen?

PS: I all hemmelighet har jeg forresten ett forsett til. Det er å skrive mer på norsk, og bli flink til nettopp dét. Så jeg fortsetter med skriveøvelser på denne bloggen, i alle fall.