yggdrasil

Røya 2012


Å Oslo


I dag gikk jeg for å se Oslo, 31 august. Alene – de to stykker som hadde sagt de kanskje ville være med var opptatt på annet hold. Men det gjorde ingenting. Tvert imot – det var bare fint å sitte i en halvtom kinosal alene, i mørket, som om jeg så filmen hjemme. Hva nå enn hjemme betyr for tida.

Uansett – ganske tidlig i filmen sitter Anders, hovedpersonen, i en taxi og kjører fra den avsidesliggende avrusningsinstitusjonen han har bodd på de siste måneder, inn til Oslo sentrum. De liker å kjøre små triks med lyden i denne filmen, den fader ut og inn og av og til er den ikke der i det hele tatt, og noe sånt skjer også her. Først er det helt stille, så begnner en låt, lavt som om den er på bilstereoen. Og så, idet bilen kjører ut tunellen og man ser hele Oslo, Bjørvikasida, med alle kraner og konstruksjoner og halvferdige greier og styggedom, i morgensola, så skrus lyden opp på maks. Den scenen kunne gjerne vart mye lengre for min del. Og så, hvis jeg faktisk hadde vært hjemme og ikke i en filmsal, hadde jeg kanskje sagt noe som “Å”.

Filmen i seg selv har det blitt sagt mye om i det siste. Og den er alt det folk sier – sterk, vakker, intens, forsiktig, melankolsk, morsom, pretensiøs, usentimental, teit, hard, introspektiv, sarkastisk, trist. Fordi folka i filmen er alt det. Dette er først og fremst portrettet av Anders, som ikke ser noe poeng med livet sitt lenger, og som jeg et sted så beskrevet som “en desillusjonert hipster”. Teit som det høres ut er det ganske treffende likevel. Vennene til Anders har tidsriktige sveiser og briller og har etter hvert fått barn og trygge, men kule jobber i forlagsbransjen eller som kritiker. De er realistiske – jeg har hørt dem bestille importøl i barene, sett dem gå bak en barnevogn på Løkka eller på Blindern, hørt dem skravle på fester i en eller annen leilighet på St. Hanshaugen. Og selv om Anders’ gamle vennekrets er litt eldre, rikere og et par tre smuler mer “jævla hipster” enn de fleste jeg kjenner, virker de altså så veldig kjente.

P6210284

Også var det altså Oslo. Det kan kanskje argumenteres for at man ikke burde dra og se en melankolsk film om hjembyen når man har hatt en skikkelig drittdag i fjernbyen og egentlig bare vil ha en klem – men jeg tror nok jeg hadde blitt vilt sentimental av det her uansett. For det er akkurat som jeg begynte å oppdage i sommer – Oslo er på en måte mer min by enn noen by noen gang har vært. Det er den første store byen hvor jeg både har bodd og studert og hatt vennene mine, og selvom det er mulig at noen lager et rivende drama om Hilversum noen gang, vil jeg påstå at det er den eneste byen noen kunne lagd en film om hvor jeg virkelig kjente igjen _alle_ steder, og følte et lite *pang* i brystet for hver og en av dem. Det er noe med kombinasjonen av de kjente gatene, de nesten-kjente fjesene, musikken, syklene, seinkveldssolen, de typiske litt slitte bygårdsleilighetene, ølen utenfor utestedet, kulturbilaget til Aftenposten, jenta som ligger og leser i parken, OSV OSV (ja, jeg vet at dette ikke er den mest stilrene måten å avslutte dette på, men ellers hadde jeg aldri sluttet) – som gjør dette til en så jævlig bra film om den byen jeg savner.

CIMG1816

“Alt kommer til å ordne seg,” sier kompisen fra Blindern en gang i filmen. “Alt kommer til å ordne seg,” gjentar Anders, og ler, før smilet forsvinner. “Det gjør ikke det, vettu”. Hittil har jeg bare snakket om det fine i filmen, men det er jo ikke bare en gla’historie, den er mørk og ærlig og konfronterende, og den handler om sånne ting som dop, fyll og depresjon, om meningen med livet, bortkastede år, og om det finnes noen som ville savne deg hvis du var borte.

baum

Jeg har hørt noen si at filmen var trist og deprimerende, og det er den jo på et vis, men jeg har bare fått mer lyst til å sette på musikk, gå ut i regnværet og løfte opp ansiktet. I Reykjavík, for the time being, for det finnes jo et par tre bra ting med dette stedet også… og etterpå i Oslo igjen. Jeg gleder meg.



Om fæncy kaffedrinker og flytting


“Skal du bli sånn Reykjavik-blogger nå?” spurte Hilde, og svaret er egentlig JA, det har jeg tenkt til å bli. Men først bare dette, en liten hæ-opplevelse fra Oslo by: (har også skrevet dette på underskog, vi får se om det blir sinna barhipstere der)

Her om dagen (OK, det er godt over en uke siden, men drit i det) skulle jeg og kjæresten min ha en kopp kaffe i Oslo by. Og ikke bare det, vi tenkte oss faktisk en cappuccino. “Dette burde da være uproblematisk?” tenker du nå kanskje, og det tenkte vi også, idet vi fant en plass på uteserveringen ved et trivelig sted (OK, det var Internasjonalen). Klokka var kanskje tre på ettermiddagen, sola var ute, alt vel.

Jeg gikk inn for å bestille. Rimelig sikker på at de hadde cappuccino siden jeg hadde drukket det der før. “Hei, kan jeg få to cappuccino av deg?” spør jeg. (Det hører med til historien at jeg har jobbet en del i utelivsbransjen selv, så jeg pleier å være hyggelig og tålmodig og si ting som hei, takk, osv.) Da begynte denne merksnodige dialogen:

bartenderen: Nei, dét har vi ikke her.
jeg (øyner flott espressomaskin bak fyren): Ikke det? Men dere har vel kaffemaskin?
bartenderen (med overbærende holdning): Jo, men jeg steamer altså ikke melk.
jeg:
(klein pause)
jeg (når det blir tydelig at fyren ikke har tenkt å si noe mer om saken eller evt tilby noe annet): OK… Kan jeg få spørre hvorfor ikke? Altså, er det en prinsippsak eller noe? (det siste egentlig mest som fleip, men jeg var nysgjerrig)
bartenderen: Ja, det er vel egentlig det. (pause)
jeg: Jaha…?
bartenderen: (sukker og begynner en lang og motvillig forklaring som jeg ikke husker helt, men et av poengene var vel at de brukte melkesteameren til noe annet, og at de nettopp hadde kjøpt ny kaffemaskin (?), og at dette riktignok var noe de hadde begynt med for noen måneder siden)
bartenderen (himler med øynene): …også synes jeg liksom ikke om de derre FÆNCY kaffedrinker med melk i. Vi er en BAR altså, med DRINKER, ikke en kaffebar!

…hvorpå jeg forlot stedet med en noe forfjamset “takk, da får vi gå et annet sted vel…”

Men ærlig talt, hva er galt med et enkelt “nei beklager du, det har vi har sluttet med, men du kan få en vanlig kaffe?” Ikke vet jeg altså. Men hvis du er keen på en fæncy kaffedrink med melk får du tenke deg om igjen før du er BREIAL nok til å bestille dette på en BAR. Dette til info.



Oslo


Det finnes ikke ord. Det er ikke mer å si. Men likevel kommer tankene, ordene, snikende. Det finnes et hull i Oslo by. Og et annet, et verre, større hull bare noen mil unna. Det er som å befinne seg i den verste krimromanen du har lest. Forskjellen er bare at det mangler en Harry Hole eller Mikael Blomkvist. Og at det ikke tar slutt på siste side.

Det er et merkelig øyeblikk å oppdage at Oslo, etter fem og et halvt år, er blitt min by. Da det drønnet i går sånn at hele huset vårt ristet var førsterefleks: vekk herfra! Men det er den andre refleksen som sitter igjen. Og den sier: vær her. Nettopp her. Og det er den jeg kjenner i kroppen når vi går rundt i den rare, fremmede byen dagen etterpå i det klamme, trykkende været, går forbi soldatene i gata mi, går mellom ukjente mennesker, går i de kjente gatene, tar byen tilbake. Og jeg kjenner ingen frykt, bare sorg og vantro, og en stor lettelse når de første, tunge regndråpene faller ned.

Noen timer seinere, og jeg sitter i stua på Torggata 25. En fin kveld med fine folk går sakte mot slutten. Kroppen er tung, utslitt. Som om jeg har løpt en mil. I dag har jeg følt kvalme, sorg og sinne. Men samtidig finnes det en form for glede der et sted. Jeg har vært sammen med folk nesten hele dagen, snakket med andre på telefonen. Vi har vært sammen og hatt det fint, tross alt. Og de jeg kjenner og er glad i, har det bra.
Jeg drar ut kvelden litt til, hører på musikk, kjenner vindpust fra de åpne vinduene. Ute er de kjente lydene av Torggata. Noen roper, noen skåler, noen er åpenbart dritings. Det er godt å høre. For det er hjemme. Det er byen min, det er Oslo.