yggdrasil

Røya 2012


Misunnelse


Jeg er så rasende misunnelig for tiden. Eller er det sjalu det heter? Jeg vet ikke hva som er det riktige ordet. Og det er nettopp der problemet ligger. Jeg vet ikke lenger hva som er de riktige ordene. En gang i tida visste jeg det, i hvert fall ganske ofte. Men så klarte jeg faen meg å flytte til et annet sted, hvor de snakker et annet språk – og på dette språket klarer jeg ikke å skrive. Jeg finner ikke ordene og ordene finner ikke meg. Vi har visst glemt å sende flyttemelding.

I stedet for å gjøre noe fornuftig med dette, for eksempel finne meg en annen hobby, flytte tilbake dit jeg kommer fra, eller rett og slett øve meg på å skrive til fillene fyker, sitter jeg og leser dagen lang og er nær ved å sprekke av misunnelse. Hva leser jeg? Knausgård, selvfølgelig. For i tillegg til en frustrert gnom av en mislykket skribent, er jeg tydeligvis også en som kaster meg på alskens trender. Ikke for det, Knausgård-bøkene er fantastisk bra. Et sted i den første boka jeg leste siterer han en venn som deler min misunnelse. Kompisen mener at han (Knausgård altså) lett kunne fylle tredve sider med en beskrivelse av en dobesøk om han så hadde lyst, uten at det ville bli kjedelig. Den følelsen deler jeg etter å ha lest #1 og #2 i Min Kamp, en romanserie eller roman i seks deler, jeg vet da pokker hva det er. Det virker som om forfatteren ikke trenger stoff. Han bare tar en liten bit av livet sitt, noe veldig dagligdags og kjedelig, la oss si en frokostscene, puster på det og vips så sitter det tusenvis av folk og leser som besatt om Karl Ove Knausgård som drikker kaffe til frokost selv om han egentlig foretrekker te, og vil ha mer! mer! mer! av nettopp dette. Setningene flyter og trekker med leseren (meg) i et avhengighetsskapende rytme, som merkelig nok bare blir langdryg når det er samtaler som beskrives. Men nok om det.

I den nederlandskspråklige delen av livet mitt er språket lekende lett. Det er et tøyelig, men høyst konkret stoff som kan tvinnes rundt en finger, strekkes ut og krympes og bøyes i alle retninger, krydres med ord og begreper fra andre epoker og andre stilarter. Det er noe som leder sitt eget liv, som går på klang og rytme, form og assosiasjoner, henvisninger og sitater, fordreininger, speilinger, variasjoner på et tema. Det kan både nytes for sin egen del eller brukes som et instrument. Litt før jul var jeg i Nederland og møtte Anne, en venninne fra universitetet hvor vi studerte, nettopp, nederlandsk. De to dagene vi hang sammen kjente jeg hvor mye jeg har savnet det å kunne snakke sammen som bare vi gjør, å lage noe sammen ved å improvisere på hverandres temaer og veve sammen trådene. Lekende lett.

Sånn var det naturligvis ikke helt når jeg skrev på nederlandsk, skriving har alltid vært noe som krever tid, konsentrasjon, fokus. Likevel var det noe jeg kunne. Når jeg fikk kritikk, handlet det nesten alltid om at det manglet et eller annet på innholdssiden, ikke i skrivestilen. Jeg regner med at de fleste vil synes det er viktigere å ha noe å melde enn å skrive “pent”, men gud som jeg savner den følelsen å bare la pennen leve sitt eget liv og skrive f. eks. en råvittig anmeldelse av en ikke så veldig vittig bok. Så det er kanskje også meg selv som jeg er misunnelig på, slår det meg nå. Den delen av meg som kan skrive på et språk som dessverre ikke har så mye sammenheng med det meste jeg gjør nå, og som en god del av vennene mine ikke kan forstå. Det er en ganske så dum situasjon å være sjalu på en tidligere versjon av selv selv. Men det er kanskje ikke så dumt å skrive om den. For jeg vet jo egentlig at det er øvelse som skal til, øvelse øvelse øvelse (og dette skal jeg komme tilbake til når jeg skriver om temaet Latskap). Hvis jeg til slutt ender opp med bare å være misunnelig på Knausgård har jeg gode grunner til å være ganske fornøyd.