yggdrasil

Mountaineering


smallmountain

Det var dette med fremtiden.

For ikke så lenge siden så jeg Neil Gaiman stå foran et stort rom full av uteksaminerte elever og snakke om fremtiden. Ikke egentlig, da, men på Youtube. Han fortalte om det å skulle bli forfatter. Det er jo lett å bli distrahert og desperat og usikker når man holder på med noe som kanskje ikke høres ut som den mest realistiske planen i verden, og spesielt når man skal ta uoversiktlige, vanskelige valg. Gaimans metode var å se for seg et fjell. På toppen av det fjellet er det menneske som du ønsker å bli. Forfatter, kunstner, rik, revisor, jazzsaksofonist, gal kattedame, eller kanskje all of the above. Uansett. Det er dit du vil. Ved alle valg som melder seg, alle jobber og oppdrag og spørsmål, er det bare å spørre seg om dette leder opp, eller ned.

Han fikk det til å høres så lett ut.

Jeg var forbanna i flere timer etterpå.

Likevel har dette fjellet satt seg fast i hodet mitt. Det manifesterte seg i form av bildet over, som nå henger over skrivebordet mitt.

Er jeg i ferd med å bli Pålo Kålo??

Soundtrack til dette innlegget: Ergo – Mountaineering



Tankevandring, tresavn.


Første gang jeg var på Island, mai 2009, dro vi til Reykholt for å besøke Snorrastofa. Det ligger litt nord for Reykjavik, mellom dampende kilder og lave, bølgende åskammer. Mens vi var der fikk jeg en lei beskjed som jeg der og da ikke kunne gjøre så mye med, bortsett fra å gå en tur i det merkelig stille landskapet. Det var da jeg følte Island på kroppen for første gang. Stillheten. Tomheten. Hvor vidt og stort det var under himmelen.

Samme kveld og noen øl senere kom jeg i snakk med en merkelig kar, Rune Flaten, som drev med mytologi og musikk. Han sang i det obskure bandet Origami Arktika som jeg såvidt hadde hørt om, og der og da booket jeg dem til Rock am Sogn-festivalen senere i sommer, mest basert på Runes synging i badestampen. Jeg så dem på Musikkens dag noen uker etterpå og skjønte at jeg hadde gjort et kupp. Det var også første gang jeg så et tre brukt som et instrument.

Snorristofa, mai 2009

Snorristofa, mai 2009

Igjen en god stund seinere så jeg dem spille på håpløst uegnede the Villa i Oslo, midt i en litt kaotisk periode i mitt liv. Den gangen hadde de med seg et ordentlig bjørketre som instrument, og kvelden endte med at jeg tok med treet hjem til å pynte opp rommet jeg akkurat hadde flyttet inn i. Det er ikke umulig at det var noe alkohol i bildet da den beslutningen ble tatt, men fint var det likevel. Rommet mitt var finest i den perioden jeg hadde et hustre, det er klart.

Trerom, romtre

Trerom, romtre

Siden den første konserten har musikken og framførelsen til Origami Arktika satt seg i kroppen på et vis. Det er vanskelig å forklare. Jeg eier en CD men spiller den så å si aldri, de er ikke på noen spillelister og jeg går i månedsvis uten å tenke på dem i det hele tatt – og siden de er Oslos mest obskure band får man heller sjeldent livstegn. Men så plutselig er det noe som trigger, og plutselig er alt jeg kan tenke på er at jeg MÅ høre trelåta (jeg har aldri helt klart å finne ut hva den heter på ordentlig) eller en låt som “Den sorgfulle sjømannen”. Live. Nå. Det funker selvfølgelig litt dårlig – OA spiller ikke ofte live og for eksempel i dette øyeblikket er jeg langt borte uansett. Så man kan skjønne min begeistring da jeg fant en låt på Youtube – fra selveste Musikkens Dag-konserten jeg var på. Det er ikke sikkert man får noe ut av videoen hvis man ikke har noe forhold til bandet fra før av – lyden er ikke fantastisk og man får ikke helt med seg hvordan låta bygges opp fra bunn av. Men likevel. Her i det altfor treløse Island på en novemberkveld ble jeg veldig glad av dette, i hvert fall. Og melankolsk, for er det en sinnstemning man faller lett for på en mørk novemberkveld så er det jo den. Men mest glad, tror jeg. Om altfor kort tid tar jeg farvel med Island for denne gangen, om alfor lenge skal jeg gå en tur i skogen ved Sognsvann. Gleder meg.

traer



Å Oslo


I dag gikk jeg for å se Oslo, 31 august. Alene – de to stykker som hadde sagt de kanskje ville være med var opptatt på annet hold. Men det gjorde ingenting. Tvert imot – det var bare fint å sitte i en halvtom kinosal alene, i mørket, som om jeg så filmen hjemme. Hva nå enn hjemme betyr for tida.

Uansett – ganske tidlig i filmen sitter Anders, hovedpersonen, i en taxi og kjører fra den avsidesliggende avrusningsinstitusjonen han har bodd på de siste måneder, inn til Oslo sentrum. De liker å kjøre små triks med lyden i denne filmen, den fader ut og inn og av og til er den ikke der i det hele tatt, og noe sånt skjer også her. Først er det helt stille, så begnner en låt, lavt som om den er på bilstereoen. Og så, idet bilen kjører ut tunellen og man ser hele Oslo, Bjørvikasida, med alle kraner og konstruksjoner og halvferdige greier og styggedom, i morgensola, så skrus lyden opp på maks. Den scenen kunne gjerne vart mye lengre for min del. Og så, hvis jeg faktisk hadde vært hjemme og ikke i en filmsal, hadde jeg kanskje sagt noe som “Å”.

Filmen i seg selv har det blitt sagt mye om i det siste. Og den er alt det folk sier – sterk, vakker, intens, forsiktig, melankolsk, morsom, pretensiøs, usentimental, teit, hard, introspektiv, sarkastisk, trist. Fordi folka i filmen er alt det. Dette er først og fremst portrettet av Anders, som ikke ser noe poeng med livet sitt lenger, og som jeg et sted så beskrevet som “en desillusjonert hipster”. Teit som det høres ut er det ganske treffende likevel. Vennene til Anders har tidsriktige sveiser og briller og har etter hvert fått barn og trygge, men kule jobber i forlagsbransjen eller som kritiker. De er realistiske – jeg har hørt dem bestille importøl i barene, sett dem gå bak en barnevogn på Løkka eller på Blindern, hørt dem skravle på fester i en eller annen leilighet på St. Hanshaugen. Og selv om Anders’ gamle vennekrets er litt eldre, rikere og et par tre smuler mer “jævla hipster” enn de fleste jeg kjenner, virker de altså så veldig kjente.

P6210284

Også var det altså Oslo. Det kan kanskje argumenteres for at man ikke burde dra og se en melankolsk film om hjembyen når man har hatt en skikkelig drittdag i fjernbyen og egentlig bare vil ha en klem – men jeg tror nok jeg hadde blitt vilt sentimental av det her uansett. For det er akkurat som jeg begynte å oppdage i sommer – Oslo er på en måte mer min by enn noen by noen gang har vært. Det er den første store byen hvor jeg både har bodd og studert og hatt vennene mine, og selvom det er mulig at noen lager et rivende drama om Hilversum noen gang, vil jeg påstå at det er den eneste byen noen kunne lagd en film om hvor jeg virkelig kjente igjen _alle_ steder, og følte et lite *pang* i brystet for hver og en av dem. Det er noe med kombinasjonen av de kjente gatene, de nesten-kjente fjesene, musikken, syklene, seinkveldssolen, de typiske litt slitte bygårdsleilighetene, ølen utenfor utestedet, kulturbilaget til Aftenposten, jenta som ligger og leser i parken, OSV OSV (ja, jeg vet at dette ikke er den mest stilrene måten å avslutte dette på, men ellers hadde jeg aldri sluttet) – som gjør dette til en så jævlig bra film om den byen jeg savner.

CIMG1816

“Alt kommer til å ordne seg,” sier kompisen fra Blindern en gang i filmen. “Alt kommer til å ordne seg,” gjentar Anders, og ler, før smilet forsvinner. “Det gjør ikke det, vettu”. Hittil har jeg bare snakket om det fine i filmen, men det er jo ikke bare en gla’historie, den er mørk og ærlig og konfronterende, og den handler om sånne ting som dop, fyll og depresjon, om meningen med livet, bortkastede år, og om det finnes noen som ville savne deg hvis du var borte.

baum

Jeg har hørt noen si at filmen var trist og deprimerende, og det er den jo på et vis, men jeg har bare fått mer lyst til å sette på musikk, gå ut i regnværet og løfte opp ansiktet. I Reykjavík, for the time being, for det finnes jo et par tre bra ting med dette stedet også… og etterpå i Oslo igjen. Jeg gleder meg.



Nei, si det


Leser tekster skrevet av Richard Brautigan på nettet mens jeg hører Johnny Flynn synge om det å være et krigsskip som har satt seg fast i havbunnen. Har også sett på ledige rom i Reykjavik, Island.

Med fare for å dra en Knausgård: Å.

if i should die before you do

When
you wake up
from death,
you will find yourself
in my arms,
and
I will be
kissing you,
and
I
will be crying

–Richard Brautigan

Det er mulig at denne bloggen er noe usammenhengende av og til.



Tjueti


Jeg er veldig glad i lister, og en av mine yndlingsting på internett er faktisk en tråd på et forum hvor folk legger ut sine topp fem over alt du kan tenke deg. Siden jeg ikke klarer å sove på fornuftige tidspunkt lenger, og siden blogg strengt tatt er en av de få steder det er helt greit å brette ut sånt vås på, ja, og siden det er desember og det er ålreit med sånne best of-lister: her er tjueti.

Topp fem ting jeg ikke trodde jeg skulle gjøre i 2010 (men har gjort)
1. Danse til et sigøynerorkester i Beograds gater etter at barene har stengt
2. Kline på operataket
3. Ikle meg en oransje, fotballrelatert T-skjorte (til VM-finalen)
4. Ta nattoget til Bar
5. Komme meg over presentasjonsangsten (i hvert fall et godt stykke på vei)

19a

Topp fem konserter 2010
1. Motorpsycho på Øya
2. Team Me på Rock am Sogn
3. Laura Veirs på Mono
4. Mount Eerie på Novafest
5. Kavaleriet på Røyafestivalen

Topp fem “steder hvor man plutselig har tenkt: hurra!”
1. Beograd
2. Torggata 25
3. Gråkallen (Trondheim)
4. Mir, Røyafestivalen 2010
5. Kreuzberg
(runners up: Isle of Man, Amsterdam, Dubrovnik, St. Hanshaugen)

Topp fem “skummelt men bra”
1. Dra til Balkan uten plan, reisefelle eller spesielt mye penger
2. Flytte til kollektiv med syv ukjente mennesker
3. Lage planer om å dra til Island
4. Forelske seg
5. …det holdt i grunn med fire.

Topp fem ting jeg ikke har gjort (nok) i 2010, men har tenkt å gjøre (mer) i nær fremtid
1. Dra på Sverigetur
2. Gå tur i skogen
3. Dra på Roskilde igjen
4. Lære meg å lese latin
5. Tjene bittelitt penger av og til



Growing pains


Dette er høsten som tilbringes i lesesaler som fylles med folk som leder parallelle liv, som leser andre bøker, i et annet tempo og med et annet mål, men leser like fullt ved siden av, og av og til tar man seg i å føle seg som del av noe større, om ikke nødvendigvis bedre, enn en selv.

Dette er høsten hvor man er 25 år, har sluttet å være ung og lovende men kanskje får lov til å være bare lovende, bare litt til, lovende kan man vel være til fylte tredve år? – dog ikke ung og i hvert fall ikke dum – og ikke lenge heller – for når man kommer dit, så skal man vite hva man vil og hvem man er, har man hørt fra folk som burde vite slikt.

I denne høsten blir man gjentatte ganger syk, får hodet fylt av regn og drit og alt det andre man har sittende fast under fotsålene når man har tråkket ute i våt løv, alt det som gjør at nordmennene tar av seg skoene før de går inn i et fremmed, eller sitt eget hjem.

Plutselig en kveld klarer man ikke å sove før man har husket nøyaktig alle rom og korridorer i alle skoler man har vært på. Man klarer ikke stå opp fordi man drømmer novellesamlinger som hadde blitt skrevet ned, hvis bare man hadde vært litt mer enn bare ung og lovende. Hvis man hadde vært noe. Man får seg tatovering, krangler med andres og sin egen mor, leser kulturkritikk og barnebøker om hverandre, ser bra folk gjøre nye og spennende ting, lærer seg et utdødd språk, baker brød og lurer på hva i huleste svarteste helvete man egentlig tror man holder på med.

Dette er høsten som på ingen måte skiller seg fra andre høster, trærne skrapes tomme, grønn blir gul blir brun, himmelen er klar og kald og man begynner å tenke på lue. I tillegg begynner man å tenke at nå er det jammen på tide å skjerpe seg litt. Nok ord og drømmer og debatt for denne gangen. Nå er det snart på tide å gå ut og bli noe.

Bloom by Sam Spencer
Bilde: Sam Spencer, “Bloom” at the Wapping Project, via fffound.



Samtidig, i et parallelt univers…


Tenk om alt bare hadde vært bittelitt annerledes, om tiden hadde stått stille i noen timers tid, om noen ikke hadde kommet inn i et rom, men i et annet, om en hadde snudd seg rundt et halvt sekund fortere og aldri hadde sett smilet som ble sendt fra andre siden av ølen. Eller om det hadde regnet den dagen det nettopp ikke gjorde det, om ikke et veiskilt hadde blitt fjernet, en butikk stengt, en paraply oppslått. Så mange muligheter, så mange ting som kunne ha blitt, og kunne ha blitt ordentlig bra.

Men tenk at om alt hadde vært bittelitt annerledes, så hadde jeg kanskje ikke reist til et kaldt land mot nord. Ikke hadde jeg møtt gutten med det lure smilet og de blåeste øynene, informatikeren som leser tung matematikk og Vesaas side om side, som gir treplanker i bursdagsgave og disker opp med sjokoladekake når man trenger det mest. Jeg hadde ikke tegnet hjorter som smeltet sammen med skogen og skip i stormvær, ikke stått på toppen av et lite fjell under gult høstløv og vært dronningen av hele verden, eller, i hvert fall, Oslo for en liten stund.

Og det går jo ikke an, å tenke at dette ikke hadde funnet sted.

Noen (mer eller mindre sci-fi-orienterte forfattere og filmskapere, mer eller mindre seriøse vitenskapsmenn) har drøftet ideen om at det finnes parallelle universer, evt kalt et “multiverse“. Jeg liker ideen.

Kanskje finnes det et parallelt univers hvor jeg ikke har reist til Norge i det hele tatt, ikke tatt et fly i et øyeblikk av sinne, selvmedlidenhet og trass til et land som i hvert fall ikke var Syden, til å blåse ut i en uke. Jeg valgte å låse meg inn i mitt rom og drikke whiskey i en ukes tid, og kom ut igjen.

I dette universet bor jeg kanskje i en fin, gammel by i Nederland og sykler til jobben min hver dag, går langs kysten i piskende stormvær og ser på skyene som jager forbi, skriver små fortellinger på det fineste språket, har en te-avtale te med hun som leser Derrida og Deleuze og ser ut til å forstå det, hun som sender de beste bursdagskortene og finner på de lengste titler til oppgaver, seinere går jeg og møter de som jeg har kjent siden jeg var tretten og som det aldri er kjedelig med, jeg er kanskje ferdig med en mastergrad, har blitt noe, og siterer Luceberts vakre dikt for folk som mer eller mindre setter pris på det.

I et annet univers er jeg kanskje fortsatt sammen med han som siterte Nietszche på en kald februarstrand og prøvde å anlegge en slik bart uten hell, som organiserer salamifester med likesinnede, han som har en mor som en gang spurte om vi kunne leve av kjærlighet alene, der oppe på rommet hans?, og som svarte at det kunne vi.

Kanskje det finnes et parallelt univers hvor jeg har flyttet til en hel annen by, og sitter og drikker øl med en gutt som ville lage film av en bok jeg ikke hadde lest, men som jeg slukte dagen etter jeg hadde møtt ham. Og jeg er ganske sikker på at jeg har reist til et annet kontinent for å kjøre rundt i egen bil og se på folk, og skrive små historier underveis, som jeg deler med han som spiller Bob og Leonard på bilstereoen sin og som har radiostemme. Et eller annet sted har jeg gått på en kunstskole og jobbet med tegning døgnet rundt, i et annet har jeg slått meg vrang, okkupert hus og gått på demonstrasjoner.

Jeg tror vi sier det.



Vi må ikkje sove bort sumarnatta


Av og til, for eksempel kl 04:30 på en julidag, er det ganske fint der jeg bor.



The analytical engine og draaiorgel


Man oppdager mye rart når man virrer rundt på internettet. Dette tilfellet begynte med at jeg lette etter en “stor,rar og uforståelig maskin” til en greie jeg holder på med. Mastermannen øynet en mulighet for prokrastinering og kom tilbake med denne:

Den falt forsåvidt helt fint i kategorien, men hva var det?

Sånt finner man raskt ut av.

Dette er en Analytical Engine, funnet opp av Charles Babbage. Han var en eksentrisk engelskmann som visstnok brukte hele livet sitt til å skaffe penger til å lage denne maskinen og dens bror, the Difference Engine, samt masse andre prosjekter som folk trodde var galskap og klin umulig. Til og med the Chancellor of the Exchequer nektet til slutt å låne ham mer penger.

Sånn som jeg har skjønt det, er den analytiske motoren en slags proto-datamaskin, komplett med prosessor, minne, software og printer. Den ble aldri lagd i sin tid, men folk har klart å lage en modell i etterkant. Fin er den uansett.

Charles Babbage er forresten også kjent for å være en togentusiast, en habil “lockpicker”, og mannen som havnet i en vendetta mot sin tids trekkspillmafia: reisende orgelspillere som spilte høye og irriterende schlagere på digre orgler på hjul. Babbage prøvde å få musikerne vekk fra gata og klarte på den måten å erte på seg hele gjengen av rundt 1000 orgelspillere, som stilte seg opp foran huset hans og spilte en kakafoni av låter.

Jeg må si at jeg føler stor sympati for Babbage her. I Amsterdam er disse “snurre-orgler” fortsatt et ganske vanlig syn på gatene. De ser forsåvidt relativt tøffe ut, men med én gang de begynner å spille skjønner du at satan selv gjemmer seg bak den joviale fasaden.

Prøv å tenke deg en blanding av tivolimusikk, kirkeorgel, heismuzak og pesingen og stønningen av 100 48 år gamle menn som akkurat har fullført Birkebeinerrittet, så har du en idé. Et grusomt instrument, som jeg godt skjønner Babbage hadde noe imot.

Gøyale anekdoter om Charles Babbage og en del andre eksentriske vitenskapsmenn finnes her: http://www.atariarchives.org/deli/computer_eccentrics.php.