yggdrasil

Have saga, will travel


Det begynte å bli lenge siden jeg sist kjøpte en flybillett til dagen etter. Så jeg gjorde det. I sekken er det kvikklunsj, whisky, ullgenser og Gisles saga. Ha det så lenge!



Urk


Litt lite aktivitet her for tiden. Til info: det går mye i sånt som dette.
skjema



I kategorien “Carline spiser rar mat”…


IMG_7230

En Tromp inneholder faktisk sjokolade, marsipan OG lakris i skjønn forening. Fortsatt lettere i tvil over hva jeg syns om dette. Det nærmeste jeg kom var “ganske rart, men godt for det?”, også mente FJ at dette var en bra beskrivelse av en Tromp. Også litt i tvil om hva jeg mener om dét.



Om fæncy kaffedrinker og flytting


“Skal du bli sånn Reykjavik-blogger nå?” spurte Hilde, og svaret er egentlig JA, det har jeg tenkt til å bli. Men først bare dette, en liten hæ-opplevelse fra Oslo by: (har også skrevet dette på underskog, vi får se om det blir sinna barhipstere der)

Her om dagen (OK, det er godt over en uke siden, men drit i det) skulle jeg og kjæresten min ha en kopp kaffe i Oslo by. Og ikke bare det, vi tenkte oss faktisk en cappuccino. “Dette burde da være uproblematisk?” tenker du nå kanskje, og det tenkte vi også, idet vi fant en plass på uteserveringen ved et trivelig sted (OK, det var Internasjonalen). Klokka var kanskje tre på ettermiddagen, sola var ute, alt vel.

Jeg gikk inn for å bestille. Rimelig sikker på at de hadde cappuccino siden jeg hadde drukket det der før. “Hei, kan jeg få to cappuccino av deg?” spør jeg. (Det hører med til historien at jeg har jobbet en del i utelivsbransjen selv, så jeg pleier å være hyggelig og tålmodig og si ting som hei, takk, osv.) Da begynte denne merksnodige dialogen:

bartenderen: Nei, dét har vi ikke her.
jeg (øyner flott espressomaskin bak fyren): Ikke det? Men dere har vel kaffemaskin?
bartenderen (med overbærende holdning): Jo, men jeg steamer altså ikke melk.
jeg:
(klein pause)
jeg (når det blir tydelig at fyren ikke har tenkt å si noe mer om saken eller evt tilby noe annet): OK… Kan jeg få spørre hvorfor ikke? Altså, er det en prinsippsak eller noe? (det siste egentlig mest som fleip, men jeg var nysgjerrig)
bartenderen: Ja, det er vel egentlig det. (pause)
jeg: Jaha…?
bartenderen: (sukker og begynner en lang og motvillig forklaring som jeg ikke husker helt, men et av poengene var vel at de brukte melkesteameren til noe annet, og at de nettopp hadde kjøpt ny kaffemaskin (?), og at dette riktignok var noe de hadde begynt med for noen måneder siden)
bartenderen (himler med øynene): …også synes jeg liksom ikke om de derre FÆNCY kaffedrinker med melk i. Vi er en BAR altså, med DRINKER, ikke en kaffebar!

…hvorpå jeg forlot stedet med en noe forfjamset “takk, da får vi gå et annet sted vel…”

Men ærlig talt, hva er galt med et enkelt “nei beklager du, det har vi har sluttet med, men du kan få en vanlig kaffe?” Ikke vet jeg altså. Men hvis du er keen på en fæncy kaffedrink med melk får du tenke deg om igjen før du er BREIAL nok til å bestille dette på en BAR. Dette til info.



Gørr kjedelig mas om trær


Hvis det finnes folk som leser denne bloggen regelmessig, så har de kanskje fått med seg at jeg er over gjennomsnittlig glad i trær. Rart kanskje, men sånn er det. Hvis det finnes folk blant disse hypotetiske lesere som har lest litt norrøn mytologi så vet de dessuten at jeg har kalt opp denne bloggen etter selve Verdenstreet i det norrøne universet – Yggdrasil, eller “Odins hest” som navnet sannsynligvis betyr.

Det burde da være det morsomste noensinne å skrive eksamensoppgave om dette, Yggdrasil altså? Det trodde i hvert fall jeg. Finne ut mer om noe jeg er interessert i, skrive om det, lete frem svar på spørsmål…

…og kanskje det er dér det gikk galt. For det første finner jeg jo ikke et svar på et eneste spørsmål her uten å vikle det inn i et tjukkt lag av kanskje, sannsynligvis, muligens, kan også leses som. Sånn er det nå engang å jobbe med et tema som baserer seg på få, gåtefulle og upålitelige kilder. Men for det andre vil jeg jo skrive om dette. Men ikke sånn. Altså, ærlig talt! Her har vi altså et ufattelig stort tre, så stort at det har røtter i en mørk og dyster underverden, og greiner som omspanner hele firmamentet. (Ikke uventet har de norrøne gudene valgt seg dette noe markante landemerket for å holde allmøte.) Treet blir befolket av onde udyr som spiser på det for å ødelegge: underverdenen kryr av slanger og ormer, som gnager på røttene; fire hjorter spiser seg mette på løvet. En ørn sitter i toppen av treet, minding his own business. Og det hele skjelver i avventning av verdens undergang: Ragnarok, hvor verden skal synke ned i havet som en kule av flammer.

Altså, alt i dette stoffet roper jo om en litt mer… poetisk behandling. Plutselig skjønner jeg hvorfor det er skrevet haugevis av (akademisk sett helt ubrukelige) tekster med gjendiktninger av dette dramaet (også av undertegnede beskrevet som “crap på internett”. Beklager). Altså, her sitter man og ser for seg ting som et kosmisk kjempetre, gåtefulle skadedyr og en kamp mellom gode og onde makter. Og man ender opp med å skrive om vertikale aksestrukturer, mulige lesemåter og binære motsetningspar. Eller gørr kjedelig mas om trær, om du vil.

Av en eller annen grunn tror jeg dette er et problem som aldri hadde oppstått om jeg hadde valgt, si, samfunnsøkonomi. Men da hadde jeg nok hatt andre problemer.



Walking the cat


Dette ser man altså på gata i Manhattan.



I alle dager


I vinduskarmen på kjøkkenet hjemme hos oss står det en teit, uttørka kaktusplante som har overlevd både laaaange perioder uten vann og en del halvhjerta forsøk på kjærlighet. Av en eller annen grunn liker jeg nemlig stakkaren litt, og jeg har aldri helt klart å kaste han selv i sine daueste perioder.

Men i dag fikk jeg litt sjokk da jeg skulle rydde på kjøkkenet:

En blomst! Det går jo nesten ikke an å dra på ferie når samboerene holder på med sånt.