yggdrasil

Tankevandring, tresavn.


Første gang jeg var på Island, mai 2009, dro vi til Reykholt for å besøke Snorrastofa. Det ligger litt nord for Reykjavik, mellom dampende kilder og lave, bølgende åskammer. Mens vi var der fikk jeg en lei beskjed som jeg der og da ikke kunne gjøre så mye med, bortsett fra å gå en tur i det merkelig stille landskapet. Det var da jeg følte Island på kroppen for første gang. Stillheten. Tomheten. Hvor vidt og stort det var under himmelen.

Samme kveld og noen øl senere kom jeg i snakk med en merkelig kar, Rune Flaten, som drev med mytologi og musikk. Han sang i det obskure bandet Origami Arktika som jeg såvidt hadde hørt om, og der og da booket jeg dem til Rock am Sogn-festivalen senere i sommer, mest basert på Runes synging i badestampen. Jeg så dem på Musikkens dag noen uker etterpå og skjønte at jeg hadde gjort et kupp. Det var også første gang jeg så et tre brukt som et instrument.

Snorristofa, mai 2009

Snorristofa, mai 2009

Igjen en god stund seinere så jeg dem spille på håpløst uegnede the Villa i Oslo, midt i en litt kaotisk periode i mitt liv. Den gangen hadde de med seg et ordentlig bjørketre som instrument, og kvelden endte med at jeg tok med treet hjem til å pynte opp rommet jeg akkurat hadde flyttet inn i. Det er ikke umulig at det var noe alkohol i bildet da den beslutningen ble tatt, men fint var det likevel. Rommet mitt var finest i den perioden jeg hadde et hustre, det er klart.

Trerom, romtre

Trerom, romtre

Siden den første konserten har musikken og framførelsen til Origami Arktika satt seg i kroppen på et vis. Det er vanskelig å forklare. Jeg eier en CD men spiller den så å si aldri, de er ikke på noen spillelister og jeg går i månedsvis uten å tenke på dem i det hele tatt – og siden de er Oslos mest obskure band får man heller sjeldent livstegn. Men så plutselig er det noe som trigger, og plutselig er alt jeg kan tenke på er at jeg MÅ høre trelåta (jeg har aldri helt klart å finne ut hva den heter på ordentlig) eller en låt som “Den sorgfulle sjømannen”. Live. Nå. Det funker selvfølgelig litt dårlig – OA spiller ikke ofte live og for eksempel i dette øyeblikket er jeg langt borte uansett. Så man kan skjønne min begeistring da jeg fant en låt på Youtube – fra selveste Musikkens Dag-konserten jeg var på. Det er ikke sikkert man får noe ut av videoen hvis man ikke har noe forhold til bandet fra før av – lyden er ikke fantastisk og man får ikke helt med seg hvordan låta bygges opp fra bunn av. Men likevel. Her i det altfor treløse Island på en novemberkveld ble jeg veldig glad av dette, i hvert fall. Og melankolsk, for er det en sinnstemning man faller lett for på en mørk novemberkveld så er det jo den. Men mest glad, tror jeg. Om altfor kort tid tar jeg farvel med Island for denne gangen, om alfor lenge skal jeg gå en tur i skogen ved Sognsvann. Gleder meg.

traer



Favourite things


På islandskkurset jeg tar må vi hver uke svare på en liten oppgave og presentere i klassen. En av oppgavene var: Uppáholdsstaðirnir mínir – favorittstedene mine. Men siden jeg sov gjennom vekkeklokka mi den dagen (det er faktisk ikke greit med seminar kl 8:20) fikk jeg aldri snakket om dette. I stedet kan jeg jo poste noen bilder her, av både favorittsteder og andre steder der jeg henger sånn til daglig.

kvisthagi
Gata mi, Kvisthagi. Men fordi man bøyer alt her, bor jeg altså í Kvisthaga.

nero
Bestekompis!

rom
Det selvsamme rommet knipset på en ryddig dag. (les før jeg begynte å spre bøker, artikler og tankekart rundt overalt).

strand
Det er heller ikke feil å bo fem minutter unna stranda.

bibliotek
Biblioteket, hvor jeg skriver ofte og burde skrive oftere. Ikke det fineste bygget i Reykjavik kanskje, men tro meg, heller ikke det styggeste.

sundlaug
Noe av det absolutt allerbeste med Island er utendørs svømmebassenger med heitir pottar (til høyre)! Dette er Vesturbæjarlaug, nabolagsbassenget mitt.

slips
Lærerik vegg i Laugavegur.

hemmi

høst1
Trivelig stampøbb: Hemmi og Valdi. De har sofaer, veldig fine tekopper og happy hour, hva mer trenger man.

regnbue
Regnbuer er et vanlig syn her (ikke rart i et land hvor det vanligvis er minst tre typer vær på én dag). Det er hyggelig.

tre
Det er ikke så mange trær her. Så det gir på et vis mening å strikke genser til de få som finnes. Dette er et av mange ting her som er ganske random men helt umulig å ikke like.



Iceland Airwaves i bilder


Ok, så jeg løy litt i forrige bloggpost, for å være helt ærlig handlet forrige uke ikke så mye om oppgaven men mye om Iceland Airwaves-festivalen. Hilde og Geir var på besøk fra Oslo og som en lett usannsynlig, men trivelig trio gikk vi rundt i Reykjavík, drakk øl, så på køer som buktet seg rundt storsalen for de hippeste band, så mindre hippe, men mye morsommere lokale band på puber i stedet (høydepunkt her: FIST FOKKERS, med riv ruskende gal vokalist kledd i julelys og tigerpels som spilte covere av bl. a. Nothing Compares 2U), drakk litt mer øl, kjøpte genser, spiste mye mat, lekte lappeleken, sto opp seint, rakk ikke sightseeing, drakk litt mer øl, så og lukta en brennende forsterker, hoppedansa til Team Me, fylledansa til Reykjavik!, rockedansa til De Staat, gi-faen-i-alt-dansa til Deathcrush, forvirradansa til Björk, kjempet oss hjem gjennom stormen, lå oss seint og drakk øl til frokost dagen etter.

harpa
Reykjavik har fått seg nytt musikkhus: Harpa! Det er ikke umulig den er i slekt med Operaen.

gudmundur
Random fyr på en vegg i byen. Ved siden av spilte et tragisk dårlig band i et telt, noe som suger litt når det er 5 grader og regn.


Team Me på “Norræna husið”.

destaat
Det Nederlandske bidraget: De Staat. På et kunstmuseum!

folk
Besøk i kjent positur.

harpauitzicht
Utsikt fra Harpa.

buffelfiets
Hvem vil ikke ha en bøffelsykkel??

teamme
Hoppedanse på Team Me på den svette klubben NASA.

reykjavik
Reykjavik! på den alternative B-wavesfestivalen på Bakkus. Noen ganger trenger man bare ikke skarpe bilder.

skyline
Reykjavik skyline.

regnbue
Hilde fotograferer en tacky regnbue.

bjorkbillett
Jadda!

biofilia
Det var dessverre (?) ikke tillatt å ta bilder på Björks Biofilia-konsert. Dette er et illegalt bilde som viser (litt av) opplegget: rund scene i midten, masse skjermer, masse rare instrumenter.



Høst


Høsten er her. Og hvis det fortsetter å blåse som det gjør i dag varer den nok ikke særlig lenge…

Det begynte fint

Det begynte fint

Så kom skyene

Så kom skyene

høst4
Måkeøya

Måkeøya


winter is coming

winter is coming

høst1

Høst er veldig fint når man er inne, i hvert fall når jeg er på favorittskrivestampøbben min i Reykjavik, Hemmi & Valdi, hvor det er som å sitte i en veldig hyggelig bestemorstue. Og spesielt når været blir dårligere og dårligere mens jeg sitter der med en øl som koster 25 norske, mens jeg ser på folk i regnjakker som haster forbi, folk i biler som er sure og tuter på fotgjengerne i Laugavegur, mens bartenderen setter på Sigur Rós og skrur opp volumet uten å bry seg om at det er litt i drøyeste laget kanskje, å ha en pub midt i hovedgata i reykjavik og spille akkurat dét, da er det så fint å være her. Og jeg bestiller en øl til, selv om jeg egentlig bare skulle ha én, og ser på det gule løvet som fyker forbi og både gruer og gleder meg til å gå hjem i stormen, etterpå.



I den islandske skogen


Ja, det er bare å begynne å le, for alle vet vel at det ikke finnes trær på Island…? Eller det var i hvert fall det jeg fikk høre veldig ofte da jeg skulle hit. Det var jo forsåvidt grunn til panikk, for de som har lest denne bloggen før har vel oppdaget at jeg er over gjennomsnittet glad i trær. Men heldigvis var ikke ryktene sanne. Hvis du vil, finner du trær også her. Reykjavik har til og med en liten skogkledd ås og dit gikk jeg i dag, fordi det var så fint vær.
Det er ikke så langt fra der jeg bor, men fordi det ligger en flyplass midt imellom måtte jeg følge en lang sti langs vannkanten først. Ikke at det gjør noe i det været.

Små hus står igjen etter fiskerne.

Små hus står igjen etter fiskerne.

Svart lavastrand.

Svart lavastrand.

Forbi noen snasne biler...

Forbi noen snasne biler

SÅ fint vær var det faktisk

SÅ fint vær var det faktisk

Og forbi dette fine stedet, hvor jeg fikk lyst til å sette meg og lese litt.

Forbi dette fine stedet, hvor jeg fikk lyst til å sette meg og lese litt.

Så var det altså inn i “skogen!” Den minte egentlig mest på om når du er liten og leker i buskene, og de er akkurat litt høyere enn du er, sånn at du får følelsen av å være omringet av greiner og løv overalt. Også er det små hemmelighetsfulle stier overalt, og du må bøye deg ned for å gå inn og oppdage noe. Jeg ble rent nostalgisk av det. Med andre ord var dette faktisk en real eventyrskog!

Eventyrskogen!

Eventyrskogen!

Skogen er fin.

Skogen er fin.


Hvem får ikke lyst til å gå inn her og leke?

Hvem får ikke lyst til å gå inn her og leke?

Og fordi dette er Island er det helt vanlig at jorda slipper ut litt damp, randomly.

Og fordi dette er Island er det helt vanlig at jorda slipper ut litt damp, randomly.

Utsikt fra åsen: bydelen min (Vesturbær), med fjern vulkan i bakgrunnen!

Utsikt fra åsen: bydelen min (Vesturbær), med fjern vulkan i bakgrunnen!

På toppen står Perlan, en, hva skal man si, puppformet glasskuppel som huser et sagamuseum og den obligatoriske dyre restauranten med panoramautsikt. Jeg droppa sagamuseet (som så ut som om det var mest moro for barn og busser med turister) og gikk ned den andre veien. Der møtte jeg disse:

Disse to møtte jeg på vei ned.



Tjueti


Jeg er veldig glad i lister, og en av mine yndlingsting på internett er faktisk en tråd på et forum hvor folk legger ut sine topp fem over alt du kan tenke deg. Siden jeg ikke klarer å sove på fornuftige tidspunkt lenger, og siden blogg strengt tatt er en av de få steder det er helt greit å brette ut sånt vås på, ja, og siden det er desember og det er ålreit med sånne best of-lister: her er tjueti.

Topp fem ting jeg ikke trodde jeg skulle gjøre i 2010 (men har gjort)
1. Danse til et sigøynerorkester i Beograds gater etter at barene har stengt
2. Kline på operataket
3. Ikle meg en oransje, fotballrelatert T-skjorte (til VM-finalen)
4. Ta nattoget til Bar
5. Komme meg over presentasjonsangsten (i hvert fall et godt stykke på vei)

19a

Topp fem konserter 2010
1. Motorpsycho på Øya
2. Team Me på Rock am Sogn
3. Laura Veirs på Mono
4. Mount Eerie på Novafest
5. Kavaleriet på Røyafestivalen

Topp fem “steder hvor man plutselig har tenkt: hurra!”
1. Beograd
2. Torggata 25
3. Gråkallen (Trondheim)
4. Mir, Røyafestivalen 2010
5. Kreuzberg
(runners up: Isle of Man, Amsterdam, Dubrovnik, St. Hanshaugen)

Topp fem “skummelt men bra”
1. Dra til Balkan uten plan, reisefelle eller spesielt mye penger
2. Flytte til kollektiv med syv ukjente mennesker
3. Lage planer om å dra til Island
4. Forelske seg
5. …det holdt i grunn med fire.

Topp fem ting jeg ikke har gjort (nok) i 2010, men har tenkt å gjøre (mer) i nær fremtid
1. Dra på Sverigetur
2. Gå tur i skogen
3. Dra på Roskilde igjen
4. Lære meg å lese latin
5. Tjene bittelitt penger av og til



Savn


Det er november, og lengre enn dette kommer man ikke.

P5080176

P5080174

P5080167

P5080172

Jeg skrev bittelitt om sommeren jeg jobbet på Spasibar i en lengre tekst om Oslo, som jeg kanskje legger ut her en gang, enn så lenge er den å finne i Filologen nr 3, 2010. Uansett, dette er hva jeg skrev:

Juni. Det er fem om morgenen, du åpner en øl og ser på de støvete skoene dine, prater skit og lager planer med de andre, de som også har støvete sko og trøtte smil og en kald øl i hånda. Kanskje spiller du musikk, men kanskje ikke, for selv musikk kan man få for mye av, kanskje du klatrer opp på et tak og ser ned på byen nedenfor, kanskje du lager deg en drink, kanskje du også bare går hjem og smiler av de som snart skal stå opp, de som ikke ser hvor fint og døsig lyset er over Kirkeveien når den våkner, som aldri kommer til å se det.

P6290334



Jeg vil at noen forteller meg en historie om skyene


…eller vannet, eller steinene, trærne, sola. Regnet. Noe jeg har funnet ut igjen er at jeg vet svært lite om verden, i grunn. For en liten stund siden visste jeg for eksempel ikke at det høyeste fjellet i Norge blir litt høyere for hvert år, fordi hele landet fortsatt er på vei opp etter den siste istiden, hele Norden ble presset ned av den tunge isen, og etter at den smeltet er landet nå på vei opp igjen. Som verdens treigeste trampoline. Jeg vet ikke sånne ting, jeg er en sånn som har brukt for mye tid med nesa i bøker om fiktive menneskers liv, jeg kan svært mye om fiktive liv, jeg da. Men en fordel med dette er at jeg fortsatt har masse å lære, at jeg kan høre på historier om skyene, om havet eller fjell eller gresstuster for den saks skyld, og bli glad og satt ut over fine ting jeg aldri har tenkt på. Som for eksempel at disse blir kalt Jakobs stige:
jakobsladder
Jakobs stige er nevnt i Det gamle testamentet. Det var en trapp til himmelen, som Jakob så i en drøm. Englene gikk opp og ned fra himmelriket til jorda, og Gud selv sto øverst og så på. Og er det rart at folk har tenkt på stiger til himmelen, når man ser dette bildet? Verden og fiksjon er ikke SÅ langt fra hverandre heller da.



Vår tralala


Mars er en luring. Helt fra første gang sola skinner inn i vinduet i mars er det vår i hodet mitt. Nå er det bare å bli kvitt den snøen, og det litt kjapt. På vei opp åsen på St. Hanshaugen er det så varmt i sola at jeg må kneppe opp jakka og kaste skjerfet. Grønne flekker dukker opp i parken. I veikantene stinker det av oppvarma hundebæsj. Folk finner frem solbrillene sine og hundene sine og barna sine og går ut, på fortauene som viser litt hud under lag på lag med snø og is som de har hatt på seg hele vinteren.

For første gang bor jeg i en by, i byen. Jeg går rundt med halvhjerta planer og har ingen hastverk, går bare rundt og rundt og slår inn ikke tidligere utprøvde veier, jeg kjenner hvordan veiene setter seg inn i føttene mine og hvordan Oslo omsider har begynt å bli min by. Midt på en dag som burde vært brukt på lesning stikker jeg ut, skal på utstilling men finner ikke galleriet, ser på båtene i havna i stedet og på operaen som ligger fortøyd ved kanten som en annen danskebåt. På Kiellands plass står det en kvinne i lilla klær og danser rundt og rundt, armene hevet og øynene igjen, kanskje det er en vårdans, kanskje hun tror at snøen kommer til å smelte under hennes føtter der hun står.

vår

(Bildet er fra Paris)

Jeg skriver en søknad og prøver å formulere hva det er jeg driver med for tiden, og tenker at jeg lærer meg å skrive, for andre gang, og at det egentlig er det som opptar mest av tankene mine for tiden. I mars har jeg skrevet en artikkel til et tidsskrift, det er en fjasete liten sak, ingenting å skryte av, men den er min og den kommer på trykk, og det pleide jo å være min greie, for hva? fem år siden, snart. Jeg har skrevet en oppgave, og noen bloggposter, noen uferdige ting til bloggen og til ymse andre prosjekter, og jeg merker at ordene begynner å komme raskere og mer målrettet. Hjemme skriver jeg og på kafé, på biblioteket og til og med på trikken. Det er ikke så gærnt, det her, fikk jeg høre første gang jeg hadde skrevet noe på norsk, og fått vår venn norsklæreren til å lese over, men du må lære deg å dele setningene dine i to. Eller tre. Vi nordmenn liker ikke kommaer. Det er, har jeg skjønt etter hvert, sånn halvveis sant. Det er bare ikke så lett å finne ut hvor kommaene skal. Men jeg tror jeg begynner å skjønne det, litt etter litt. (Ingenting av dette havnet i jobbsøknaden, såklart.)

Anyway, vår: jeg løfter hodet og ser en grå himmel over Bjerregaardsgate, naboen over ser noe voldelig på sin absurd store flatskjerm-TV, naboen skrått under har satt en globus i vinduet, jeg har kalde hender. Jeg stikker nå, og blir borte til etter påske, og planen er da altså at snøen er borte, OK? Heretter ønsker jeg meg bare grønne skoger og tørr asfalt og sol på huden. Bare sånn at det er notert.

vår2



En dag


En dag kan begynne med grå, kald regn utenfor vinduet. Det er kaldt i leiligheten, og man har vondt i magen og i hodet, i bihulene som legen påstår at det ikke er noe galt med, mon tro om jeg blir en sånn gammel kjerring som kan si at det er lavtrykk i været når kroppen gir beskjed? I kalenderen venter en oppgave som ikke har tenkt å skrive seg selv og et kjedelig møte seinere på dagen. Baksmell på skatten, som ganske nøyaktig spiser opp et sommerfond man har lagt opp, sånn at den (riktignok ganske optimistisk tenkte) bohemsommeren uten fast jobb forblir en drøm. Regn ute, glemt paraply, innom steder som ikke ligger på veien for å ordne opp etter seg selv.

Så kan det snu. Man kan dra på kafé, for eksempel hyggelige Ryes på Grünerløkka, som er merkelig tomt på dagtid til tross for at de har milkshakes, 50-tallsmusikk og gratis påfyll på kaffen. Man kan sette opp kafékontor som består av haugevis av bøker, en hvit liten laptop og en søt kaffekopp med blomster på (Hilde fikk en med Nordea-logo, men det er nå så). Ettermiddagen kan fylles med en akkurat riktig blanding av mat, kaffe, oppgaveskriving og fjas. Og før man vet om det går man hjemover på kvelden, det har blitt oppholdsvær og det er som om hodet har klarnet også, møtet er unnagjort og kvelden er fri, man løfter hodet for å fange de seine, late solstrålene. På det ene øret er det Yo La Tengo som spiller i akkurat den samme rytmen som det er lettest å gå i, den andre øreproppen har man tatt ut for å høre på en fugl som proklamerer at det er vår, helt sant, vår, og Oslo er vakker denne kvelden i mars og man er fylt av plutselig tiltakslyst og skriver utkast på søknader i hodet sitt, på en jobb man garantert ikke får, men som er moro bare å søke på. Det blir bra til slutt, dette.