yggdrasil

Å Oslo


I dag gikk jeg for å se Oslo, 31 august. Alene – de to stykker som hadde sagt de kanskje ville være med var opptatt på annet hold. Men det gjorde ingenting. Tvert imot – det var bare fint å sitte i en halvtom kinosal alene, i mørket, som om jeg så filmen hjemme. Hva nå enn hjemme betyr for tida.

Uansett – ganske tidlig i filmen sitter Anders, hovedpersonen, i en taxi og kjører fra den avsidesliggende avrusningsinstitusjonen han har bodd på de siste måneder, inn til Oslo sentrum. De liker å kjøre små triks med lyden i denne filmen, den fader ut og inn og av og til er den ikke der i det hele tatt, og noe sånt skjer også her. Først er det helt stille, så begnner en låt, lavt som om den er på bilstereoen. Og så, idet bilen kjører ut tunellen og man ser hele Oslo, Bjørvikasida, med alle kraner og konstruksjoner og halvferdige greier og styggedom, i morgensola, så skrus lyden opp på maks. Den scenen kunne gjerne vart mye lengre for min del. Og så, hvis jeg faktisk hadde vært hjemme og ikke i en filmsal, hadde jeg kanskje sagt noe som “Å”.

Filmen i seg selv har det blitt sagt mye om i det siste. Og den er alt det folk sier – sterk, vakker, intens, forsiktig, melankolsk, morsom, pretensiøs, usentimental, teit, hard, introspektiv, sarkastisk, trist. Fordi folka i filmen er alt det. Dette er først og fremst portrettet av Anders, som ikke ser noe poeng med livet sitt lenger, og som jeg et sted så beskrevet som “en desillusjonert hipster”. Teit som det høres ut er det ganske treffende likevel. Vennene til Anders har tidsriktige sveiser og briller og har etter hvert fått barn og trygge, men kule jobber i forlagsbransjen eller som kritiker. De er realistiske – jeg har hørt dem bestille importøl i barene, sett dem gå bak en barnevogn på Løkka eller på Blindern, hørt dem skravle på fester i en eller annen leilighet på St. Hanshaugen. Og selv om Anders’ gamle vennekrets er litt eldre, rikere og et par tre smuler mer “jævla hipster” enn de fleste jeg kjenner, virker de altså så veldig kjente.

P6210284

Også var det altså Oslo. Det kan kanskje argumenteres for at man ikke burde dra og se en melankolsk film om hjembyen når man har hatt en skikkelig drittdag i fjernbyen og egentlig bare vil ha en klem – men jeg tror nok jeg hadde blitt vilt sentimental av det her uansett. For det er akkurat som jeg begynte å oppdage i sommer – Oslo er på en måte mer min by enn noen by noen gang har vært. Det er den første store byen hvor jeg både har bodd og studert og hatt vennene mine, og selvom det er mulig at noen lager et rivende drama om Hilversum noen gang, vil jeg påstå at det er den eneste byen noen kunne lagd en film om hvor jeg virkelig kjente igjen _alle_ steder, og følte et lite *pang* i brystet for hver og en av dem. Det er noe med kombinasjonen av de kjente gatene, de nesten-kjente fjesene, musikken, syklene, seinkveldssolen, de typiske litt slitte bygårdsleilighetene, ølen utenfor utestedet, kulturbilaget til Aftenposten, jenta som ligger og leser i parken, OSV OSV (ja, jeg vet at dette ikke er den mest stilrene måten å avslutte dette på, men ellers hadde jeg aldri sluttet) – som gjør dette til en så jævlig bra film om den byen jeg savner.

CIMG1816

“Alt kommer til å ordne seg,” sier kompisen fra Blindern en gang i filmen. “Alt kommer til å ordne seg,” gjentar Anders, og ler, før smilet forsvinner. “Det gjør ikke det, vettu”. Hittil har jeg bare snakket om det fine i filmen, men det er jo ikke bare en gla’historie, den er mørk og ærlig og konfronterende, og den handler om sånne ting som dop, fyll og depresjon, om meningen med livet, bortkastede år, og om det finnes noen som ville savne deg hvis du var borte.

baum

Jeg har hørt noen si at filmen var trist og deprimerende, og det er den jo på et vis, men jeg har bare fått mer lyst til å sette på musikk, gå ut i regnværet og løfte opp ansiktet. I Reykjavík, for the time being, for det finnes jo et par tre bra ting med dette stedet også… og etterpå i Oslo igjen. Jeg gleder meg.



Savn


Det er november, og lengre enn dette kommer man ikke.

P5080176

P5080174

P5080167

P5080172

Jeg skrev bittelitt om sommeren jeg jobbet på Spasibar i en lengre tekst om Oslo, som jeg kanskje legger ut her en gang, enn så lenge er den å finne i Filologen nr 3, 2010. Uansett, dette er hva jeg skrev:

Juni. Det er fem om morgenen, du åpner en øl og ser på de støvete skoene dine, prater skit og lager planer med de andre, de som også har støvete sko og trøtte smil og en kald øl i hånda. Kanskje spiller du musikk, men kanskje ikke, for selv musikk kan man få for mye av, kanskje du klatrer opp på et tak og ser ned på byen nedenfor, kanskje du lager deg en drink, kanskje du også bare går hjem og smiler av de som snart skal stå opp, de som ikke ser hvor fint og døsig lyset er over Kirkeveien når den våkner, som aldri kommer til å se det.

P6290334



Hei


Nå har jeg ikke vært på bloggen på såpass lenge at webbrowseren min ikke kjenner igjen adressen, og jeg innser at det for noen kan se ut som om jeg aldri kom meg ut av Bosnia, men det gjorde jeg, altså. Reisehistoriene skal også bli fortalt ferdig, en dag, og det er masse flere ting som det skal skrives om, flere tekster i hodet mitt. Det vil handle om flytting kanskje, eller om masterplaner, kanskje jeg vil skrive om hvordan Trondheim ser ut en fin septemberdag, om hvordan man fikser et ikea-skap, eller om random ting som har gjort meg glad i det siste, som da jeg så en fyr gå forbi med nesa i en bok, jeg så ikke hva det var, men det må ha vært spennende. Kanskje jeg skal skrive om sånne ting en gang.

Nå: har jeg mistet soveknappen min, ser på bilder, spiller motorpsycho og blir gladtrist, skriver tull på internett, lurer på om jeg skal ta en whiskey – og ingenting av dette er lurt, eller fornuftig, men så er det da også et faktum at being smart is overrated.

Og alt er bra. Jeg kødder ikke en gang. ALT er faktisk jævlig bra.



Å bry eller ikke å bry


Når folk sier: “Du tar det her altfor seriøst. Du må slutte å bry deg så mye,” så vet jeg at de vil meg vel men likevel vrir noe seg inni meg og jeg kan ikke tenke annet enn at de tar feil, så feil. For når jeg slutter å bry meg om ting så har man det gående. Før man vet om det ser jeg kun rotet, den umalte veggen som noen hadde store planer med, en gang, det halvferdige prosjektet som aldri ble til noe, de merkelige objekter som noen har satt igjen og som innerst inni seg godt vet at ingen kommer til å hente dem hjem noen gang. Kaffen man vil ta en slurk av har blitt lunken, stolen mister et bein og det er like før man bare legger seg ned under et pledd og går i hi til våren kommer. Sånn kan vi ikke ha det.

Nei, jeg forventer ikke like mye av alle andre. Nei, det betyr heller ikke at jeg har lyst å gjøre alt andre tilfeldigvis ikke gjør. Men jeg funker bare ikke når jeg gjør ting på halv maskin, “når det passer”, “om jeg gidder”, “kanskje, kanskje ikke”. Jeg har nå engang en uvane med å bli litt revet med til tider, og sånn er det bare. Så da sier jeg hva så om jeg møter veggen en gang. I noen tilfeller er det nettopp det som må til for å vite hvor den egentlig befinner seg i landskapet.



Growing pains


Dette er høsten som tilbringes i lesesaler som fylles med folk som leder parallelle liv, som leser andre bøker, i et annet tempo og med et annet mål, men leser like fullt ved siden av, og av og til tar man seg i å føle seg som del av noe større, om ikke nødvendigvis bedre, enn en selv.

Dette er høsten hvor man er 25 år, har sluttet å være ung og lovende men kanskje får lov til å være bare lovende, bare litt til, lovende kan man vel være til fylte tredve år? – dog ikke ung og i hvert fall ikke dum – og ikke lenge heller – for når man kommer dit, så skal man vite hva man vil og hvem man er, har man hørt fra folk som burde vite slikt.

I denne høsten blir man gjentatte ganger syk, får hodet fylt av regn og drit og alt det andre man har sittende fast under fotsålene når man har tråkket ute i våt løv, alt det som gjør at nordmennene tar av seg skoene før de går inn i et fremmed, eller sitt eget hjem.

Plutselig en kveld klarer man ikke å sove før man har husket nøyaktig alle rom og korridorer i alle skoler man har vært på. Man klarer ikke stå opp fordi man drømmer novellesamlinger som hadde blitt skrevet ned, hvis bare man hadde vært litt mer enn bare ung og lovende. Hvis man hadde vært noe. Man får seg tatovering, krangler med andres og sin egen mor, leser kulturkritikk og barnebøker om hverandre, ser bra folk gjøre nye og spennende ting, lærer seg et utdødd språk, baker brød og lurer på hva i huleste svarteste helvete man egentlig tror man holder på med.

Dette er høsten som på ingen måte skiller seg fra andre høster, trærne skrapes tomme, grønn blir gul blir brun, himmelen er klar og kald og man begynner å tenke på lue. I tillegg begynner man å tenke at nå er det jammen på tide å skjerpe seg litt. Nok ord og drømmer og debatt for denne gangen. Nå er det snart på tide å gå ut og bli noe.

Bloom by Sam Spencer
Bilde: Sam Spencer, “Bloom” at the Wapping Project, via fffound.



Memory of a 1000 summers


Eller forsiden til mini-magasinet Being smart is overrated #1 av 1. Som kommer til å bli presentert til den beste kanadieren i verden om ikke så altfor lang tid.



Te hælvete med stil


Te hælvete med stil

Te hælvete med stil