yggdrasil

Å Oslo


I dag gikk jeg for å se Oslo, 31 august. Alene – de to stykker som hadde sagt de kanskje ville være med var opptatt på annet hold. Men det gjorde ingenting. Tvert imot – det var bare fint å sitte i en halvtom kinosal alene, i mørket, som om jeg så filmen hjemme. Hva nå enn hjemme betyr for tida.

Uansett – ganske tidlig i filmen sitter Anders, hovedpersonen, i en taxi og kjører fra den avsidesliggende avrusningsinstitusjonen han har bodd på de siste måneder, inn til Oslo sentrum. De liker å kjøre små triks med lyden i denne filmen, den fader ut og inn og av og til er den ikke der i det hele tatt, og noe sånt skjer også her. Først er det helt stille, så begnner en låt, lavt som om den er på bilstereoen. Og så, idet bilen kjører ut tunellen og man ser hele Oslo, Bjørvikasida, med alle kraner og konstruksjoner og halvferdige greier og styggedom, i morgensola, så skrus lyden opp på maks. Den scenen kunne gjerne vart mye lengre for min del. Og så, hvis jeg faktisk hadde vært hjemme og ikke i en filmsal, hadde jeg kanskje sagt noe som “Å”.

Filmen i seg selv har det blitt sagt mye om i det siste. Og den er alt det folk sier – sterk, vakker, intens, forsiktig, melankolsk, morsom, pretensiøs, usentimental, teit, hard, introspektiv, sarkastisk, trist. Fordi folka i filmen er alt det. Dette er først og fremst portrettet av Anders, som ikke ser noe poeng med livet sitt lenger, og som jeg et sted så beskrevet som “en desillusjonert hipster”. Teit som det høres ut er det ganske treffende likevel. Vennene til Anders har tidsriktige sveiser og briller og har etter hvert fått barn og trygge, men kule jobber i forlagsbransjen eller som kritiker. De er realistiske – jeg har hørt dem bestille importøl i barene, sett dem gå bak en barnevogn på Løkka eller på Blindern, hørt dem skravle på fester i en eller annen leilighet på St. Hanshaugen. Og selv om Anders’ gamle vennekrets er litt eldre, rikere og et par tre smuler mer “jævla hipster” enn de fleste jeg kjenner, virker de altså så veldig kjente.

P6210284

Også var det altså Oslo. Det kan kanskje argumenteres for at man ikke burde dra og se en melankolsk film om hjembyen når man har hatt en skikkelig drittdag i fjernbyen og egentlig bare vil ha en klem – men jeg tror nok jeg hadde blitt vilt sentimental av det her uansett. For det er akkurat som jeg begynte å oppdage i sommer – Oslo er på en måte mer min by enn noen by noen gang har vært. Det er den første store byen hvor jeg både har bodd og studert og hatt vennene mine, og selvom det er mulig at noen lager et rivende drama om Hilversum noen gang, vil jeg påstå at det er den eneste byen noen kunne lagd en film om hvor jeg virkelig kjente igjen _alle_ steder, og følte et lite *pang* i brystet for hver og en av dem. Det er noe med kombinasjonen av de kjente gatene, de nesten-kjente fjesene, musikken, syklene, seinkveldssolen, de typiske litt slitte bygårdsleilighetene, ølen utenfor utestedet, kulturbilaget til Aftenposten, jenta som ligger og leser i parken, OSV OSV (ja, jeg vet at dette ikke er den mest stilrene måten å avslutte dette på, men ellers hadde jeg aldri sluttet) – som gjør dette til en så jævlig bra film om den byen jeg savner.

CIMG1816

“Alt kommer til å ordne seg,” sier kompisen fra Blindern en gang i filmen. “Alt kommer til å ordne seg,” gjentar Anders, og ler, før smilet forsvinner. “Det gjør ikke det, vettu”. Hittil har jeg bare snakket om det fine i filmen, men det er jo ikke bare en gla’historie, den er mørk og ærlig og konfronterende, og den handler om sånne ting som dop, fyll og depresjon, om meningen med livet, bortkastede år, og om det finnes noen som ville savne deg hvis du var borte.

baum

Jeg har hørt noen si at filmen var trist og deprimerende, og det er den jo på et vis, men jeg har bare fått mer lyst til å sette på musikk, gå ut i regnværet og løfte opp ansiktet. I Reykjavík, for the time being, for det finnes jo et par tre bra ting med dette stedet også… og etterpå i Oslo igjen. Jeg gleder meg.



Solidaritetsfestivalen 2010


Kavaleriet på by:Larm


bylarmblaa

Kavaleriet spiller på årets by:Larm og det burde de fleste få med seg.



Flóki


I serien tilfeldige oppdagelser, i dag: Alfreð Flóki Nielsen, eller rett og slett Flóki som han er kjent på Island. Og bare på Island, virker det som. Flóki (født i 1938, døde i 1987) hentet inspirasjon fra surrealisme og symbolisme, og skapte en drømmeaktig verden full av monsteraktige skapninger, halvmytologiske vesener, dyster symbolikk og marerittaktige erotiske fantasier. Tegningene hans er kraftige og suggerende, de inviterer deg med inn et sted som du ikke helt vet om du vil være, men det går ikke an å snu.

I tillegg til surrealist var Flóki visst også en eksentrisk personlighet og spøkefugl som likte å si absurde ting i intervjuer. Dette har jeg bare hørt, de islandske presseklippene som var med på utstillingen kunne jeg dessverre ikke lese.

Jeg må bare beklage de dårlige bildene (mine altså), og jeg skulle ønske jeg hadde avfotografert hele utstillingen. For selv om tegningene til Flóki er på utstilling på Reykjavik Art Museum, er det ikke trykt opp en bok eller katalog med hans verk siden 1980-tallet. Akkurat hvorfor klarte ikke museumsvakta å forklare meg, men det er vel noe med rettigheter tenker jeg.

Noen flere bilder finnes her og her og underlig nok har Flóki også fått en egen Fan-page på Facebook så det går an å bli fan da i hvert fall. Mine pga. kronisk pengemangel ganske sporadiske besøk til antikvariater blir nå i hvert fall piffet opp av en ny “quest” etter den fordømte boka fra 1983 eller noe, for hvem vet om en norsk surrealistelsker ikke har tatt med en sånn til Oslo en gang? Enn så lenge må jeg klare meg med disse få bildene. Men de er nok til å miste litt søvn over uansett.