Urk


Litt lite aktivitet her for tiden. Til info: det går mye i sånt som dette.
skjema



Høst


Høsten er her. Og hvis det fortsetter å blåse som det gjør i dag varer den nok ikke særlig lenge…

Det begynte fint

Det begynte fint

Så kom skyene

Så kom skyene

høst4
Måkeøya

Måkeøya


winter is coming

winter is coming

høst1

Høst er veldig fint når man er inne, i hvert fall når jeg er på favorittskrivestampøbben min i Reykjavik, Hemmi & Valdi, hvor det er som å sitte i en veldig hyggelig bestemorstue. Og spesielt når været blir dårligere og dårligere mens jeg sitter der med en øl som koster 25 norske, mens jeg ser på folk i regnjakker som haster forbi, folk i biler som er sure og tuter på fotgjengerne i Laugavegur, mens bartenderen setter på Sigur Rós og skrur opp volumet uten å bry seg om at det er litt i drøyeste laget kanskje, å ha en pub midt i hovedgata i reykjavik og spille akkurat dét, da er det så fint å være her. Og jeg bestiller en øl til, selv om jeg egentlig bare skulle ha én, og ser på det gule løvet som fyker forbi og både gruer og gleder meg til å gå hjem i stormen, etterpå.



Å Oslo


I dag gikk jeg for å se Oslo, 31 august. Alene – de to stykker som hadde sagt de kanskje ville være med var opptatt på annet hold. Men det gjorde ingenting. Tvert imot – det var bare fint å sitte i en halvtom kinosal alene, i mørket, som om jeg så filmen hjemme. Hva nå enn hjemme betyr for tida.

Uansett – ganske tidlig i filmen sitter Anders, hovedpersonen, i en taxi og kjører fra den avsidesliggende avrusningsinstitusjonen han har bodd på de siste måneder, inn til Oslo sentrum. De liker å kjøre små triks med lyden i denne filmen, den fader ut og inn og av og til er den ikke der i det hele tatt, og noe sånt skjer også her. Først er det helt stille, så begnner en låt, lavt som om den er på bilstereoen. Og så, idet bilen kjører ut tunellen og man ser hele Oslo, Bjørvikasida, med alle kraner og konstruksjoner og halvferdige greier og styggedom, i morgensola, så skrus lyden opp på maks. Den scenen kunne gjerne vart mye lengre for min del. Og så, hvis jeg faktisk hadde vært hjemme og ikke i en filmsal, hadde jeg kanskje sagt noe som “Å”.

Filmen i seg selv har det blitt sagt mye om i det siste. Og den er alt det folk sier – sterk, vakker, intens, forsiktig, melankolsk, morsom, pretensiøs, usentimental, teit, hard, introspektiv, sarkastisk, trist. Fordi folka i filmen er alt det. Dette er først og fremst portrettet av Anders, som ikke ser noe poeng med livet sitt lenger, og som jeg et sted så beskrevet som “en desillusjonert hipster”. Teit som det høres ut er det ganske treffende likevel. Vennene til Anders har tidsriktige sveiser og briller og har etter hvert fått barn og trygge, men kule jobber i forlagsbransjen eller som kritiker. De er realistiske – jeg har hørt dem bestille importøl i barene, sett dem gå bak en barnevogn på Løkka eller på Blindern, hørt dem skravle på fester i en eller annen leilighet på St. Hanshaugen. Og selv om Anders’ gamle vennekrets er litt eldre, rikere og et par tre smuler mer “jævla hipster” enn de fleste jeg kjenner, virker de altså så veldig kjente.

P6210284

Også var det altså Oslo. Det kan kanskje argumenteres for at man ikke burde dra og se en melankolsk film om hjembyen når man har hatt en skikkelig drittdag i fjernbyen og egentlig bare vil ha en klem – men jeg tror nok jeg hadde blitt vilt sentimental av det her uansett. For det er akkurat som jeg begynte å oppdage i sommer – Oslo er på en måte mer min by enn noen by noen gang har vært. Det er den første store byen hvor jeg både har bodd og studert og hatt vennene mine, og selvom det er mulig at noen lager et rivende drama om Hilversum noen gang, vil jeg påstå at det er den eneste byen noen kunne lagd en film om hvor jeg virkelig kjente igjen _alle_ steder, og følte et lite *pang* i brystet for hver og en av dem. Det er noe med kombinasjonen av de kjente gatene, de nesten-kjente fjesene, musikken, syklene, seinkveldssolen, de typiske litt slitte bygårdsleilighetene, ølen utenfor utestedet, kulturbilaget til Aftenposten, jenta som ligger og leser i parken, OSV OSV (ja, jeg vet at dette ikke er den mest stilrene måten å avslutte dette på, men ellers hadde jeg aldri sluttet) – som gjør dette til en så jævlig bra film om den byen jeg savner.

CIMG1816

“Alt kommer til å ordne seg,” sier kompisen fra Blindern en gang i filmen. “Alt kommer til å ordne seg,” gjentar Anders, og ler, før smilet forsvinner. “Det gjør ikke det, vettu”. Hittil har jeg bare snakket om det fine i filmen, men det er jo ikke bare en gla’historie, den er mørk og ærlig og konfronterende, og den handler om sånne ting som dop, fyll og depresjon, om meningen med livet, bortkastede år, og om det finnes noen som ville savne deg hvis du var borte.

baum

Jeg har hørt noen si at filmen var trist og deprimerende, og det er den jo på et vis, men jeg har bare fått mer lyst til å sette på musikk, gå ut i regnværet og løfte opp ansiktet. I Reykjavík, for the time being, for det finnes jo et par tre bra ting med dette stedet også… og etterpå i Oslo igjen. Jeg gleder meg.



I kategorien “Carline spiser rar mat”…


IMG_7230

En Tromp inneholder faktisk sjokolade, marsipan OG lakris i skjønn forening. Fortsatt lettere i tvil over hva jeg syns om dette. Det nærmeste jeg kom var “ganske rart, men godt for det?”, også mente FJ at dette var en bra beskrivelse av en Tromp. Også litt i tvil om hva jeg mener om dét.



I den islandske skogen


Ja, det er bare å begynne å le, for alle vet vel at det ikke finnes trær på Island…? Eller det var i hvert fall det jeg fikk høre veldig ofte da jeg skulle hit. Det var jo forsåvidt grunn til panikk, for de som har lest denne bloggen før har vel oppdaget at jeg er over gjennomsnittet glad i trær. Men heldigvis var ikke ryktene sanne. Hvis du vil, finner du trær også her. Reykjavik har til og med en liten skogkledd ås og dit gikk jeg i dag, fordi det var så fint vær.
Det er ikke så langt fra der jeg bor, men fordi det ligger en flyplass midt imellom måtte jeg følge en lang sti langs vannkanten først. Ikke at det gjør noe i det været.

Små hus står igjen etter fiskerne.

Små hus står igjen etter fiskerne.

Svart lavastrand.

Svart lavastrand.

Forbi noen snasne biler...

Forbi noen snasne biler

SÅ fint vær var det faktisk

SÅ fint vær var det faktisk

Og forbi dette fine stedet, hvor jeg fikk lyst til å sette meg og lese litt.

Forbi dette fine stedet, hvor jeg fikk lyst til å sette meg og lese litt.

Så var det altså inn i “skogen!” Den minte egentlig mest på om når du er liten og leker i buskene, og de er akkurat litt høyere enn du er, sånn at du får følelsen av å være omringet av greiner og løv overalt. Også er det små hemmelighetsfulle stier overalt, og du må bøye deg ned for å gå inn og oppdage noe. Jeg ble rent nostalgisk av det. Med andre ord var dette faktisk en real eventyrskog!

Eventyrskogen!

Eventyrskogen!

Skogen er fin.

Skogen er fin.


Hvem får ikke lyst til å gå inn her og leke?

Hvem får ikke lyst til å gå inn her og leke?

Og fordi dette er Island er det helt vanlig at jorda slipper ut litt damp, randomly.

Og fordi dette er Island er det helt vanlig at jorda slipper ut litt damp, randomly.

Utsikt fra åsen: bydelen min (Vesturbær), med fjern vulkan i bakgrunnen!

Utsikt fra åsen: bydelen min (Vesturbær), med fjern vulkan i bakgrunnen!

På toppen står Perlan, en, hva skal man si, puppformet glasskuppel som huser et sagamuseum og den obligatoriske dyre restauranten med panoramautsikt. Jeg droppa sagamuseet (som så ut som om det var mest moro for barn og busser med turister) og gikk ned den andre veien. Der møtte jeg disse:

Disse to møtte jeg på vei ned.



Island revisited


IMG_6944

For to og et halvt år siden, april/mai 2009, dro jeg til Island for første gang. Det var med en gjeng folk jeg ikke kjente i det hele tatt, de fleste var masterstudenter og doktorgradskandidater og de visste kjempemye om vikingtid og middelalder og sagaene og de norske kongene og du vet. Jeg var bachelorstudent på et udefinert studieprogram og visste egentlig ingenting. Men jeg hadde fått lese en islendingesaga for første gang høsten før, og ville gjerne høre mer. Også Island, da. Man sier liksom ikke nei til en reise til Island.

Fant ingen bilder av badestamper, men man skjønner poenget.

Ellers var jeg slettes ikke sikker på om dette var noe for meg. Jeg hadde søkt skoleplass – for andre gang – på Kunsthøyskolen i Oslo, og hadde jeg kommet inn der hadde ting kanskje gått helt annerledes. Hvem vet. Men jeg kom ikke inn – for andre gang – og dette fikk jeg høre mens jeg var her, på Island, og jeg ble så skuffa at jeg egentlig ville skrike litt, men det er jo ikke sånt man gjør når man er omringet av fremmede, så det endte bare opp med at jeg gikk en tur. Etterpå drakk vi øl i badestampen på hotellet. Det er visst sånn man gjør her. Og jeg satt og drakk øl med disse fremmede mennesker som kom fra Sverige og Spania og Norge og Finland og USA og likte dem. Plutselig begynte noen å synge, og før jeg visste om det satt jeg altså i en badestamp mellom skjeggete mannfolk som sang svenske drikkeviser av full hals. Det var vakkert. Og jeg skjønte at man ikke trenger kunsthøyskolen, men at man definitivt trenger sagalitteratur.

De som har lest Laxdæla saga kjenner igjen dette stedet

Kanskje kom jeg på dette nå fordi jeg i dag igjen fant meg selv i en badestamp med folk jeg ikke kjenner så godt – jeg hadde egentlig bare sett dem i et klasserom – og selv om det ikke ble synging var det jo god stemning og skjegg i dag også. Denne gangen er jeg her for å skrive en oppgave, om disse islendingesagaene som jeg jo har vært litt betatt av siden den første Islandsturen. Jeg kom hit 19. august og det er helt utrolig at det allerede har gått en måned før jeg har somlet meg til å skrive noe her… I den måneden har jeg bl. a. kjørt gjennom Laxárdal i en cheapjeep, sett nordlys over byen, badet i stormvær og blitt venn med en katt som heter Nero og som i riktig belysning ser ut som djevelen selv. Mer om alt dette (og flere bilder) senere! For øyeblikket vil jeg bare si: Ísland, það er eitt gott land!

IMG_6977

IMG_6950



Om fæncy kaffedrinker og flytting


“Skal du bli sånn Reykjavik-blogger nå?” spurte Hilde, og svaret er egentlig JA, det har jeg tenkt til å bli. Men først bare dette, en liten hæ-opplevelse fra Oslo by: (har også skrevet dette på underskog, vi får se om det blir sinna barhipstere der)

Her om dagen (OK, det er godt over en uke siden, men drit i det) skulle jeg og kjæresten min ha en kopp kaffe i Oslo by. Og ikke bare det, vi tenkte oss faktisk en cappuccino. “Dette burde da være uproblematisk?” tenker du nå kanskje, og det tenkte vi også, idet vi fant en plass på uteserveringen ved et trivelig sted (OK, det var Internasjonalen). Klokka var kanskje tre på ettermiddagen, sola var ute, alt vel.

Jeg gikk inn for å bestille. Rimelig sikker på at de hadde cappuccino siden jeg hadde drukket det der før. “Hei, kan jeg få to cappuccino av deg?” spør jeg. (Det hører med til historien at jeg har jobbet en del i utelivsbransjen selv, så jeg pleier å være hyggelig og tålmodig og si ting som hei, takk, osv.) Da begynte denne merksnodige dialogen:

bartenderen: Nei, dét har vi ikke her.
jeg (øyner flott espressomaskin bak fyren): Ikke det? Men dere har vel kaffemaskin?
bartenderen (med overbærende holdning): Jo, men jeg steamer altså ikke melk.
jeg:
(klein pause)
jeg (når det blir tydelig at fyren ikke har tenkt å si noe mer om saken eller evt tilby noe annet): OK… Kan jeg få spørre hvorfor ikke? Altså, er det en prinsippsak eller noe? (det siste egentlig mest som fleip, men jeg var nysgjerrig)
bartenderen: Ja, det er vel egentlig det. (pause)
jeg: Jaha…?
bartenderen: (sukker og begynner en lang og motvillig forklaring som jeg ikke husker helt, men et av poengene var vel at de brukte melkesteameren til noe annet, og at de nettopp hadde kjøpt ny kaffemaskin (?), og at dette riktignok var noe de hadde begynt med for noen måneder siden)
bartenderen (himler med øynene): …også synes jeg liksom ikke om de derre FÆNCY kaffedrinker med melk i. Vi er en BAR altså, med DRINKER, ikke en kaffebar!

…hvorpå jeg forlot stedet med en noe forfjamset “takk, da får vi gå et annet sted vel…”

Men ærlig talt, hva er galt med et enkelt “nei beklager du, det har vi har sluttet med, men du kan få en vanlig kaffe?” Ikke vet jeg altså. Men hvis du er keen på en fæncy kaffedrink med melk får du tenke deg om igjen før du er BREIAL nok til å bestille dette på en BAR. Dette til info.



Oslo


Det finnes ikke ord. Det er ikke mer å si. Men likevel kommer tankene, ordene, snikende. Det finnes et hull i Oslo by. Og et annet, et verre, større hull bare noen mil unna. Det er som å befinne seg i den verste krimromanen du har lest. Forskjellen er bare at det mangler en Harry Hole eller Mikael Blomkvist. Og at det ikke tar slutt på siste side.

Det er et merkelig øyeblikk å oppdage at Oslo, etter fem og et halvt år, er blitt min by. Da det drønnet i går sånn at hele huset vårt ristet var førsterefleks: vekk herfra! Men det er den andre refleksen som sitter igjen. Og den sier: vær her. Nettopp her. Og det er den jeg kjenner i kroppen når vi går rundt i den rare, fremmede byen dagen etterpå i det klamme, trykkende været, går forbi soldatene i gata mi, går mellom ukjente mennesker, går i de kjente gatene, tar byen tilbake. Og jeg kjenner ingen frykt, bare sorg og vantro, og en stor lettelse når de første, tunge regndråpene faller ned.

Noen timer seinere, og jeg sitter i stua på Torggata 25. En fin kveld med fine folk går sakte mot slutten. Kroppen er tung, utslitt. Som om jeg har løpt en mil. I dag har jeg følt kvalme, sorg og sinne. Men samtidig finnes det en form for glede der et sted. Jeg har vært sammen med folk nesten hele dagen, snakket med andre på telefonen. Vi har vært sammen og hatt det fint, tross alt. Og de jeg kjenner og er glad i, har det bra.
Jeg drar ut kvelden litt til, hører på musikk, kjenner vindpust fra de åpne vinduene. Ute er de kjente lydene av Torggata. Noen roper, noen skåler, noen er åpenbart dritings. Det er godt å høre. For det er hjemme. Det er byen min, det er Oslo.



Nei, si det


Leser tekster skrevet av Richard Brautigan på nettet mens jeg hører Johnny Flynn synge om det å være et krigsskip som har satt seg fast i havbunnen. Har også sett på ledige rom i Reykjavik, Island.

Med fare for å dra en Knausgård: Å.

if i should die before you do

When
you wake up
from death,
you will find yourself
in my arms,
and
I will be
kissing you,
and
I
will be crying

–Richard Brautigan

Det er mulig at denne bloggen er noe usammenhengende av og til.



Tjueti


Jeg er veldig glad i lister, og en av mine yndlingsting på internett er faktisk en tråd på et forum hvor folk legger ut sine topp fem over alt du kan tenke deg. Siden jeg ikke klarer å sove på fornuftige tidspunkt lenger, og siden blogg strengt tatt er en av de få steder det er helt greit å brette ut sånt vås på, ja, og siden det er desember og det er ålreit med sånne best of-lister: her er tjueti.

Topp fem ting jeg ikke trodde jeg skulle gjøre i 2010 (men har gjort)
1. Danse til et sigøynerorkester i Beograds gater etter at barene har stengt
2. Kline på operataket
3. Ikle meg en oransje, fotballrelatert T-skjorte (til VM-finalen)
4. Ta nattoget til Bar
5. Komme meg over presentasjonsangsten (i hvert fall et godt stykke på vei)

19a

Topp fem konserter 2010
1. Motorpsycho på Øya
2. Team Me på Rock am Sogn
3. Laura Veirs på Mono
4. Mount Eerie på Novafest
5. Kavaleriet på Røyafestivalen

Topp fem “steder hvor man plutselig har tenkt: hurra!”
1. Beograd
2. Torggata 25
3. Gråkallen (Trondheim)
4. Mir, Røyafestivalen 2010
5. Kreuzberg
(runners up: Isle of Man, Amsterdam, Dubrovnik, St. Hanshaugen)

Topp fem “skummelt men bra”
1. Dra til Balkan uten plan, reisefelle eller spesielt mye penger
2. Flytte til kollektiv med syv ukjente mennesker
3. Lage planer om å dra til Island
4. Forelske seg
5. …det holdt i grunn med fire.

Topp fem ting jeg ikke har gjort (nok) i 2010, men har tenkt å gjøre (mer) i nær fremtid
1. Dra på Sverigetur
2. Gå tur i skogen
3. Dra på Roskilde igjen
4. Lære meg å lese latin
5. Tjene bittelitt penger av og til