yggdrasil

Tankevandring, tresavn.


Første gang jeg var på Island, mai 2009, dro vi til Reykholt for å besøke Snorrastofa. Det ligger litt nord for Reykjavik, mellom dampende kilder og lave, bølgende åskammer. Mens vi var der fikk jeg en lei beskjed som jeg der og da ikke kunne gjøre så mye med, bortsett fra å gå en tur i det merkelig stille landskapet. Det var da jeg følte Island på kroppen for første gang. Stillheten. Tomheten. Hvor vidt og stort det var under himmelen.

Samme kveld og noen øl senere kom jeg i snakk med en merkelig kar, Rune Flaten, som drev med mytologi og musikk. Han sang i det obskure bandet Origami Arktika som jeg såvidt hadde hørt om, og der og da booket jeg dem til Rock am Sogn-festivalen senere i sommer, mest basert på Runes synging i badestampen. Jeg så dem på Musikkens dag noen uker etterpå og skjønte at jeg hadde gjort et kupp. Det var også første gang jeg så et tre brukt som et instrument.

Snorristofa, mai 2009

Snorristofa, mai 2009

Igjen en god stund seinere så jeg dem spille på håpløst uegnede the Villa i Oslo, midt i en litt kaotisk periode i mitt liv. Den gangen hadde de med seg et ordentlig bjørketre som instrument, og kvelden endte med at jeg tok med treet hjem til å pynte opp rommet jeg akkurat hadde flyttet inn i. Det er ikke umulig at det var noe alkohol i bildet da den beslutningen ble tatt, men fint var det likevel. Rommet mitt var finest i den perioden jeg hadde et hustre, det er klart.

Trerom, romtre

Trerom, romtre

Siden den første konserten har musikken og framførelsen til Origami Arktika satt seg i kroppen på et vis. Det er vanskelig å forklare. Jeg eier en CD men spiller den så å si aldri, de er ikke på noen spillelister og jeg går i månedsvis uten å tenke på dem i det hele tatt – og siden de er Oslos mest obskure band får man heller sjeldent livstegn. Men så plutselig er det noe som trigger, og plutselig er alt jeg kan tenke på er at jeg MÅ høre trelåta (jeg har aldri helt klart å finne ut hva den heter på ordentlig) eller en låt som “Den sorgfulle sjømannen”. Live. Nå. Det funker selvfølgelig litt dårlig – OA spiller ikke ofte live og for eksempel i dette øyeblikket er jeg langt borte uansett. Så man kan skjønne min begeistring da jeg fant en låt på Youtube – fra selveste Musikkens Dag-konserten jeg var på. Det er ikke sikkert man får noe ut av videoen hvis man ikke har noe forhold til bandet fra før av – lyden er ikke fantastisk og man får ikke helt med seg hvordan låta bygges opp fra bunn av. Men likevel. Her i det altfor treløse Island på en novemberkveld ble jeg veldig glad av dette, i hvert fall. Og melankolsk, for er det en sinnstemning man faller lett for på en mørk novemberkveld så er det jo den. Men mest glad, tror jeg. Om altfor kort tid tar jeg farvel med Island for denne gangen, om alfor lenge skal jeg gå en tur i skogen ved Sognsvann. Gleder meg.

traer


2 Comments, Comment or Ping

  1. Det dukker nok opp trevirke som instrument i både den ene og andre og tredje låta med Origami Arktika…. De spiller på Mono i morgen tirsdag 13 mars…

    March 12th, 2012

  2. admin

    her ser man at man bør besøke sin egen blogg oftere…

    September 11th, 2012

Reply to “Tankevandring, tresavn.”