yggdrasil

Å Oslo


I dag gikk jeg for å se Oslo, 31 august. Alene – de to stykker som hadde sagt de kanskje ville være med var opptatt på annet hold. Men det gjorde ingenting. Tvert imot – det var bare fint å sitte i en halvtom kinosal alene, i mørket, som om jeg så filmen hjemme. Hva nå enn hjemme betyr for tida.

Uansett – ganske tidlig i filmen sitter Anders, hovedpersonen, i en taxi og kjører fra den avsidesliggende avrusningsinstitusjonen han har bodd på de siste måneder, inn til Oslo sentrum. De liker å kjøre små triks med lyden i denne filmen, den fader ut og inn og av og til er den ikke der i det hele tatt, og noe sånt skjer også her. Først er det helt stille, så begnner en låt, lavt som om den er på bilstereoen. Og så, idet bilen kjører ut tunellen og man ser hele Oslo, Bjørvikasida, med alle kraner og konstruksjoner og halvferdige greier og styggedom, i morgensola, så skrus lyden opp på maks. Den scenen kunne gjerne vart mye lengre for min del. Og så, hvis jeg faktisk hadde vært hjemme og ikke i en filmsal, hadde jeg kanskje sagt noe som “Å”.

Filmen i seg selv har det blitt sagt mye om i det siste. Og den er alt det folk sier – sterk, vakker, intens, forsiktig, melankolsk, morsom, pretensiøs, usentimental, teit, hard, introspektiv, sarkastisk, trist. Fordi folka i filmen er alt det. Dette er først og fremst portrettet av Anders, som ikke ser noe poeng med livet sitt lenger, og som jeg et sted så beskrevet som “en desillusjonert hipster”. Teit som det høres ut er det ganske treffende likevel. Vennene til Anders har tidsriktige sveiser og briller og har etter hvert fått barn og trygge, men kule jobber i forlagsbransjen eller som kritiker. De er realistiske – jeg har hørt dem bestille importøl i barene, sett dem gå bak en barnevogn på Løkka eller på Blindern, hørt dem skravle på fester i en eller annen leilighet på St. Hanshaugen. Og selv om Anders’ gamle vennekrets er litt eldre, rikere og et par tre smuler mer “jævla hipster” enn de fleste jeg kjenner, virker de altså så veldig kjente.

P6210284

Også var det altså Oslo. Det kan kanskje argumenteres for at man ikke burde dra og se en melankolsk film om hjembyen når man har hatt en skikkelig drittdag i fjernbyen og egentlig bare vil ha en klem – men jeg tror nok jeg hadde blitt vilt sentimental av det her uansett. For det er akkurat som jeg begynte å oppdage i sommer – Oslo er på en måte mer min by enn noen by noen gang har vært. Det er den første store byen hvor jeg både har bodd og studert og hatt vennene mine, og selvom det er mulig at noen lager et rivende drama om Hilversum noen gang, vil jeg påstå at det er den eneste byen noen kunne lagd en film om hvor jeg virkelig kjente igjen _alle_ steder, og følte et lite *pang* i brystet for hver og en av dem. Det er noe med kombinasjonen av de kjente gatene, de nesten-kjente fjesene, musikken, syklene, seinkveldssolen, de typiske litt slitte bygårdsleilighetene, ølen utenfor utestedet, kulturbilaget til Aftenposten, jenta som ligger og leser i parken, OSV OSV (ja, jeg vet at dette ikke er den mest stilrene måten å avslutte dette på, men ellers hadde jeg aldri sluttet) – som gjør dette til en så jævlig bra film om den byen jeg savner.

CIMG1816

“Alt kommer til å ordne seg,” sier kompisen fra Blindern en gang i filmen. “Alt kommer til å ordne seg,” gjentar Anders, og ler, før smilet forsvinner. “Det gjør ikke det, vettu”. Hittil har jeg bare snakket om det fine i filmen, men det er jo ikke bare en gla’historie, den er mørk og ærlig og konfronterende, og den handler om sånne ting som dop, fyll og depresjon, om meningen med livet, bortkastede år, og om det finnes noen som ville savne deg hvis du var borte.

baum

Jeg har hørt noen si at filmen var trist og deprimerende, og det er den jo på et vis, men jeg har bare fått mer lyst til å sette på musikk, gå ut i regnværet og løfte opp ansiktet. I Reykjavík, for the time being, for det finnes jo et par tre bra ting med dette stedet også… og etterpå i Oslo igjen. Jeg gleder meg.


No Comments, Comment or Ping

Reply to “Å Oslo”