yggdrasil

Oslo


Det finnes ikke ord. Det er ikke mer å si. Men likevel kommer tankene, ordene, snikende. Det finnes et hull i Oslo by. Og et annet, et verre, større hull bare noen mil unna. Det er som å befinne seg i den verste krimromanen du har lest. Forskjellen er bare at det mangler en Harry Hole eller Mikael Blomkvist. Og at det ikke tar slutt på siste side.

Det er et merkelig øyeblikk å oppdage at Oslo, etter fem og et halvt år, er blitt min by. Da det drønnet i går sånn at hele huset vårt ristet var førsterefleks: vekk herfra! Men det er den andre refleksen som sitter igjen. Og den sier: vær her. Nettopp her. Og det er den jeg kjenner i kroppen når vi går rundt i den rare, fremmede byen dagen etterpå i det klamme, trykkende været, går forbi soldatene i gata mi, går mellom ukjente mennesker, går i de kjente gatene, tar byen tilbake. Og jeg kjenner ingen frykt, bare sorg og vantro, og en stor lettelse når de første, tunge regndråpene faller ned.

Noen timer seinere, og jeg sitter i stua på Torggata 25. En fin kveld med fine folk går sakte mot slutten. Kroppen er tung, utslitt. Som om jeg har løpt en mil. I dag har jeg følt kvalme, sorg og sinne. Men samtidig finnes det en form for glede der et sted. Jeg har vært sammen med folk nesten hele dagen, snakket med andre på telefonen. Vi har vært sammen og hatt det fint, tross alt. Og de jeg kjenner og er glad i, har det bra.
Jeg drar ut kvelden litt til, hører på musikk, kjenner vindpust fra de åpne vinduene. Ute er de kjente lydene av Torggata. Noen roper, noen skåler, noen er åpenbart dritings. Det er godt å høre. For det er hjemme. Det er byen min, det er Oslo.


No Comments, Comment or Ping

Reply to “Oslo”