yggdrasil

Gørr kjedelig mas om trær


Hvis det finnes folk som leser denne bloggen regelmessig, så har de kanskje fått med seg at jeg er over gjennomsnittlig glad i trær. Rart kanskje, men sånn er det. Hvis det finnes folk blant disse hypotetiske lesere som har lest litt norrøn mytologi så vet de dessuten at jeg har kalt opp denne bloggen etter selve Verdenstreet i det norrøne universet – Yggdrasil, eller “Odins hest” som navnet sannsynligvis betyr.

Det burde da være det morsomste noensinne å skrive eksamensoppgave om dette, Yggdrasil altså? Det trodde i hvert fall jeg. Finne ut mer om noe jeg er interessert i, skrive om det, lete frem svar på spørsmål…

…og kanskje det er dér det gikk galt. For det første finner jeg jo ikke et svar på et eneste spørsmål her uten å vikle det inn i et tjukkt lag av kanskje, sannsynligvis, muligens, kan også leses som. Sånn er det nå engang å jobbe med et tema som baserer seg på få, gåtefulle og upålitelige kilder. Men for det andre vil jeg jo skrive om dette. Men ikke sånn. Altså, ærlig talt! Her har vi altså et ufattelig stort tre, så stort at det har røtter i en mørk og dyster underverden, og greiner som omspanner hele firmamentet. (Ikke uventet har de norrøne gudene valgt seg dette noe markante landemerket for å holde allmøte.) Treet blir befolket av onde udyr som spiser på det for å ødelegge: underverdenen kryr av slanger og ormer, som gnager på røttene; fire hjorter spiser seg mette på løvet. En ørn sitter i toppen av treet, minding his own business. Og det hele skjelver i avventning av verdens undergang: Ragnarok, hvor verden skal synke ned i havet som en kule av flammer.

Altså, alt i dette stoffet roper jo om en litt mer… poetisk behandling. Plutselig skjønner jeg hvorfor det er skrevet haugevis av (akademisk sett helt ubrukelige) tekster med gjendiktninger av dette dramaet (også av undertegnede beskrevet som “crap på internett”. Beklager). Altså, her sitter man og ser for seg ting som et kosmisk kjempetre, gåtefulle skadedyr og en kamp mellom gode og onde makter. Og man ender opp med å skrive om vertikale aksestrukturer, mulige lesemåter og binære motsetningspar. Eller gørr kjedelig mas om trær, om du vil.

Av en eller annen grunn tror jeg dette er et problem som aldri hadde oppstått om jeg hadde valgt, si, samfunnsøkonomi. Men da hadde jeg nok hatt andre problemer.


No Comments, Comment or Ping

Reply to “Gørr kjedelig mas om trær”

«