yggdrasil

Samtidig, i et parallelt univers…


Tenk om alt bare hadde vært bittelitt annerledes, om tiden hadde stått stille i noen timers tid, om noen ikke hadde kommet inn i et rom, men i et annet, om en hadde snudd seg rundt et halvt sekund fortere og aldri hadde sett smilet som ble sendt fra andre siden av ølen. Eller om det hadde regnet den dagen det nettopp ikke gjorde det, om ikke et veiskilt hadde blitt fjernet, en butikk stengt, en paraply oppslått. Så mange muligheter, så mange ting som kunne ha blitt, og kunne ha blitt ordentlig bra.

Men tenk at om alt hadde vært bittelitt annerledes, så hadde jeg kanskje ikke reist til et kaldt land mot nord. Ikke hadde jeg møtt gutten med det lure smilet og de blåeste øynene, informatikeren som leser tung matematikk og Vesaas side om side, som gir treplanker i bursdagsgave og disker opp med sjokoladekake når man trenger det mest. Jeg hadde ikke tegnet hjorter som smeltet sammen med skogen og skip i stormvær, ikke stått på toppen av et lite fjell under gult høstløv og vært dronningen av hele verden, eller, i hvert fall, Oslo for en liten stund.

Og det går jo ikke an, å tenke at dette ikke hadde funnet sted.

Noen (mer eller mindre sci-fi-orienterte forfattere og filmskapere, mer eller mindre seriøse vitenskapsmenn) har drøftet ideen om at det finnes parallelle universer, evt kalt et “multiverse“. Jeg liker ideen.

Kanskje finnes det et parallelt univers hvor jeg ikke har reist til Norge i det hele tatt, ikke tatt et fly i et øyeblikk av sinne, selvmedlidenhet og trass til et land som i hvert fall ikke var Syden, til å blåse ut i en uke. Jeg valgte å låse meg inn i mitt rom og drikke whiskey i en ukes tid, og kom ut igjen.

I dette universet bor jeg kanskje i en fin, gammel by i Nederland og sykler til jobben min hver dag, går langs kysten i piskende stormvær og ser på skyene som jager forbi, skriver små fortellinger på det fineste språket, har en te-avtale te med hun som leser Derrida og Deleuze og ser ut til å forstå det, hun som sender de beste bursdagskortene og finner på de lengste titler til oppgaver, seinere går jeg og møter de som jeg har kjent siden jeg var tretten og som det aldri er kjedelig med, jeg er kanskje ferdig med en mastergrad, har blitt noe, og siterer Luceberts vakre dikt for folk som mer eller mindre setter pris på det.

I et annet univers er jeg kanskje fortsatt sammen med han som siterte Nietszche på en kald februarstrand og prøvde å anlegge en slik bart uten hell, som organiserer salamifester med likesinnede, han som har en mor som en gang spurte om vi kunne leve av kjærlighet alene, der oppe på rommet hans?, og som svarte at det kunne vi.

Kanskje det finnes et parallelt univers hvor jeg har flyttet til en hel annen by, og sitter og drikker øl med en gutt som ville lage film av en bok jeg ikke hadde lest, men som jeg slukte dagen etter jeg hadde møtt ham. Og jeg er ganske sikker på at jeg har reist til et annet kontinent for å kjøre rundt i egen bil og se på folk, og skrive små historier underveis, som jeg deler med han som spiller Bob og Leonard på bilstereoen sin og som har radiostemme. Et eller annet sted har jeg gått på en kunstskole og jobbet med tegning døgnet rundt, i et annet har jeg slått meg vrang, okkupert hus og gått på demonstrasjoner.

Jeg tror vi sier det.


2 Comments, Comment or Ping

  1. Maren-Anne

    Fin. Ja.

    October 16th, 2009

  2. admin

    Aiaiai, brunt kommentarfelt. Snasent. (note to self: fikse litt mer på bloggens utseende, takk.) Men takk for (brun) kommentar, jeg aner jo ikke om noen leser alt det våset her…

    October 30th, 2009

Reply to “Samtidig, i et parallelt univers…”