Noe annet


Mens vi lager festivaler, spiser, tar bilder, skriver på facebook, leser aviser, sendes raketter frem og tilbake over den israelske grensen. Det i seg selv er kanskje ikke en grunn til å la være å gjøre noe av det ovenstående, i lengden. Men en bør stoppe opp og tenke seg om i det minste – selv på en blog som ikke pleier å være politisk og som vanligvis lever en noe slumrende eksistens. Så kan man lure på hvorfor det blir snakket så mye om Hamas-raketter for eksempel, og så lite om rakettene som skytes fra Israel as we speak og de uskyldige sivile som drepes og såres under disse angrep.

I en artikkel publisert i går stiller den internasjonalt anerkjente lingvistikkprofessoren Noam Chomsky, med flere, spørsmål om pressens – og språkets – rolle i konflikten. Hva skjer om drap på sivile omtales som “targeted assasinations”, om hendelser blir tiet ihjel og tidslinjer endres på? Hva skjer om én side får definere diskursen?

I middelalderens litteratur, som er mitt fagfelt, får man ofte bare én versjon av det som skjedde. Hva som ble skrevet ned og tatt vare på til neste generasjon – og altså den versjonen av historien vi har i dag – var i høyeste grad avhengig av hvem som hadde makta. I dag forsøker forskere nærmest med pinsett og skalpell å få frem historiene til underdog’ene, historiene under teksten så å si, fra kildene – men det vi kjenner som “mainstream” historie er oftest, forenklet sagt, historien sett gjennom øyne til dem som vant. En konkret grunn til dette var at historieskriving, i ordets bokstavelige betydning, var en kostbar og kompleks affære som bare lå innenfor rekkevidde for dem som allerede tilhørte mektige institusjoner som hoff, kirke eller kloster. Det var ikke snakk om “fri informasjonsflyt”, internett og presse.

Man skulle ha trodd at vi hadde kommet litt lengre.



Røya 2012


Musikkelskere, gled eder


Om kun kort tid er det duket for debutlangspilleren til trioen Kavaleriet. Og ikke bare det, plata kommer med ei bok som undertegnede har illustrert. Forvent hard vals, sinte viser, ramsalte fortellinger om livet på bølgene blå – og avsløringer om en hemmelig herreklubb der pensjonerte kapteiner samles for å diskutere hvordan verden egentlig skal styres. Skipperlosjen, merk dere det navnet.

skytmeg



Hver dag er en donderdag


Hva driver du med nå om dagen, er det relativt mange som spør for tida. Kall meg paranoid, men i noen tilfeller øyner jeg at det egentlige spørsmålet er om jeg henger på sofaen iført rosa joggebukse mens jeg ser thrash-TV og spiser ostesmørbrød dagen lang, som seg jo hør og bør når en er arbeidsledig jobbsøker. Til disse hypotetiske menneskene kan jeg meddele: Niks. (Seriøst, jeg ville da aldri kjøpt rosa joggebukse!)

I stedet har jeg og Anders Kvammen rett og slett startet illustrasjonsbyrå:

litenplakat1

Ideen med Donderdag er å lage god, morsom og ikke minst analog design til folket. Det vil si, om du skal arrangere konsert eller foredrag, slippe plate eller promotere bedriften din, om du trenger illustrasjoner til en bok eller et tidsskrift eller en nettside, eller om du er interessert i raffe håndtrykkede handlenett, så fikser vi biffen som det heter. Som plakatmannen sier kan du ta kontakt med oss på nettsiden donderdag.org. Hør på plakatmannen. Ellers så blir han misfornøyd, og det kan vi ikke ha noe av.



Mountaineering


smallmountain

Det var dette med fremtiden.

For ikke så lenge siden så jeg Neil Gaiman stå foran et stort rom full av uteksaminerte elever og snakke om fremtiden. Ikke egentlig, da, men på Youtube. Han fortalte om det å skulle bli forfatter. Det er jo lett å bli distrahert og desperat og usikker når man holder på med noe som kanskje ikke høres ut som den mest realistiske planen i verden, og spesielt når man skal ta uoversiktlige, vanskelige valg. Gaimans metode var å se for seg et fjell. På toppen av det fjellet er det menneske som du ønsker å bli. Forfatter, kunstner, rik, revisor, jazzsaksofonist, gal kattedame, eller kanskje all of the above. Uansett. Det er dit du vil. Ved alle valg som melder seg, alle jobber og oppdrag og spørsmål, er det bare å spørre seg om dette leder opp, eller ned.

Han fikk det til å høres så lett ut.

Jeg var forbanna i flere timer etterpå.

Likevel har dette fjellet satt seg fast i hodet mitt. Det manifesterte seg i form av bildet over, som nå henger over skrivebordet mitt.

Er jeg i ferd med å bli Pålo Kålo??

Soundtrack til dette innlegget: Ergo – Mountaineering



Tankevandring, tresavn.


Første gang jeg var på Island, mai 2009, dro vi til Reykholt for å besøke Snorrastofa. Det ligger litt nord for Reykjavik, mellom dampende kilder og lave, bølgende åskammer. Mens vi var der fikk jeg en lei beskjed som jeg der og da ikke kunne gjøre så mye med, bortsett fra å gå en tur i det merkelig stille landskapet. Det var da jeg følte Island på kroppen for første gang. Stillheten. Tomheten. Hvor vidt og stort det var under himmelen.

Samme kveld og noen øl senere kom jeg i snakk med en merkelig kar, Rune Flaten, som drev med mytologi og musikk. Han sang i det obskure bandet Origami Arktika som jeg såvidt hadde hørt om, og der og da booket jeg dem til Rock am Sogn-festivalen senere i sommer, mest basert på Runes synging i badestampen. Jeg så dem på Musikkens dag noen uker etterpå og skjønte at jeg hadde gjort et kupp. Det var også første gang jeg så et tre brukt som et instrument.

Snorristofa, mai 2009

Snorristofa, mai 2009

Igjen en god stund seinere så jeg dem spille på håpløst uegnede the Villa i Oslo, midt i en litt kaotisk periode i mitt liv. Den gangen hadde de med seg et ordentlig bjørketre som instrument, og kvelden endte med at jeg tok med treet hjem til å pynte opp rommet jeg akkurat hadde flyttet inn i. Det er ikke umulig at det var noe alkohol i bildet da den beslutningen ble tatt, men fint var det likevel. Rommet mitt var finest i den perioden jeg hadde et hustre, det er klart.

Trerom, romtre

Trerom, romtre

Siden den første konserten har musikken og framførelsen til Origami Arktika satt seg i kroppen på et vis. Det er vanskelig å forklare. Jeg eier en CD men spiller den så å si aldri, de er ikke på noen spillelister og jeg går i månedsvis uten å tenke på dem i det hele tatt – og siden de er Oslos mest obskure band får man heller sjeldent livstegn. Men så plutselig er det noe som trigger, og plutselig er alt jeg kan tenke på er at jeg MÅ høre trelåta (jeg har aldri helt klart å finne ut hva den heter på ordentlig) eller en låt som “Den sorgfulle sjømannen”. Live. Nå. Det funker selvfølgelig litt dårlig – OA spiller ikke ofte live og for eksempel i dette øyeblikket er jeg langt borte uansett. Så man kan skjønne min begeistring da jeg fant en låt på Youtube – fra selveste Musikkens Dag-konserten jeg var på. Det er ikke sikkert man får noe ut av videoen hvis man ikke har noe forhold til bandet fra før av – lyden er ikke fantastisk og man får ikke helt med seg hvordan låta bygges opp fra bunn av. Men likevel. Her i det altfor treløse Island på en novemberkveld ble jeg veldig glad av dette, i hvert fall. Og melankolsk, for er det en sinnstemning man faller lett for på en mørk novemberkveld så er det jo den. Men mest glad, tror jeg. Om altfor kort tid tar jeg farvel med Island for denne gangen, om alfor lenge skal jeg gå en tur i skogen ved Sognsvann. Gleder meg.

traer



Favourite things


På islandskkurset jeg tar må vi hver uke svare på en liten oppgave og presentere i klassen. En av oppgavene var: Uppáholdsstaðirnir mínir – favorittstedene mine. Men siden jeg sov gjennom vekkeklokka mi den dagen (det er faktisk ikke greit med seminar kl 8:20) fikk jeg aldri snakket om dette. I stedet kan jeg jo poste noen bilder her, av både favorittsteder og andre steder der jeg henger sånn til daglig.

kvisthagi
Gata mi, Kvisthagi. Men fordi man bøyer alt her, bor jeg altså í Kvisthaga.

nero
Bestekompis!

rom
Det selvsamme rommet knipset på en ryddig dag. (les før jeg begynte å spre bøker, artikler og tankekart rundt overalt).

strand
Det er heller ikke feil å bo fem minutter unna stranda.

bibliotek
Biblioteket, hvor jeg skriver ofte og burde skrive oftere. Ikke det fineste bygget i Reykjavik kanskje, men tro meg, heller ikke det styggeste.

sundlaug
Noe av det absolutt allerbeste med Island er utendørs svømmebassenger med heitir pottar (til høyre)! Dette er Vesturbæjarlaug, nabolagsbassenget mitt.

slips
Lærerik vegg i Laugavegur.

hemmi

høst1
Trivelig stampøbb: Hemmi og Valdi. De har sofaer, veldig fine tekopper og happy hour, hva mer trenger man.

regnbue
Regnbuer er et vanlig syn her (ikke rart i et land hvor det vanligvis er minst tre typer vær på én dag). Det er hyggelig.

tre
Det er ikke så mange trær her. Så det gir på et vis mening å strikke genser til de få som finnes. Dette er et av mange ting her som er ganske random men helt umulig å ikke like.



Det ville Vesten


Bilder først, ord kommer seinere. (Klikk på bildene for å se en større versjon.)



Have saga, will travel


Det begynte å bli lenge siden jeg sist kjøpte en flybillett til dagen etter. Så jeg gjorde det. I sekken er det kvikklunsj, whisky, ullgenser og Gisles saga. Ha det så lenge!



Iceland Airwaves i bilder


Ok, så jeg løy litt i forrige bloggpost, for å være helt ærlig handlet forrige uke ikke så mye om oppgaven men mye om Iceland Airwaves-festivalen. Hilde og Geir var på besøk fra Oslo og som en lett usannsynlig, men trivelig trio gikk vi rundt i Reykjavík, drakk øl, så på køer som buktet seg rundt storsalen for de hippeste band, så mindre hippe, men mye morsommere lokale band på puber i stedet (høydepunkt her: FIST FOKKERS, med riv ruskende gal vokalist kledd i julelys og tigerpels som spilte covere av bl. a. Nothing Compares 2U), drakk litt mer øl, kjøpte genser, spiste mye mat, lekte lappeleken, sto opp seint, rakk ikke sightseeing, drakk litt mer øl, så og lukta en brennende forsterker, hoppedansa til Team Me, fylledansa til Reykjavik!, rockedansa til De Staat, gi-faen-i-alt-dansa til Deathcrush, forvirradansa til Björk, kjempet oss hjem gjennom stormen, lå oss seint og drakk øl til frokost dagen etter.

harpa
Reykjavik har fått seg nytt musikkhus: Harpa! Det er ikke umulig den er i slekt med Operaen.

gudmundur
Random fyr på en vegg i byen. Ved siden av spilte et tragisk dårlig band i et telt, noe som suger litt når det er 5 grader og regn.


Team Me på “Norræna husið”.

destaat
Det Nederlandske bidraget: De Staat. På et kunstmuseum!

folk
Besøk i kjent positur.

harpauitzicht
Utsikt fra Harpa.

buffelfiets
Hvem vil ikke ha en bøffelsykkel??

teamme
Hoppedanse på Team Me på den svette klubben NASA.

reykjavik
Reykjavik! på den alternative B-wavesfestivalen på Bakkus. Noen ganger trenger man bare ikke skarpe bilder.

skyline
Reykjavik skyline.

regnbue
Hilde fotograferer en tacky regnbue.

bjorkbillett
Jadda!

biofilia
Det var dessverre (?) ikke tillatt å ta bilder på Björks Biofilia-konsert. Dette er et illegalt bilde som viser (litt av) opplegget: rund scene i midten, masse skjermer, masse rare instrumenter.